Jeg sov godt på nattoget fra Oslo til Trondheim på vei til min første arbeidsdag på NAPHA. Jeg husker ikke om det var noe jeg drømte, men da jeg gikk av toget, hadde et merkelig ord surret i hodet mitt siden jeg våknet. Ordet fortsatte å kverne med jevne mellomrom de to dagene jeg var i Trondheim.

Ordet er ”tasjlåt”. Jeg vet ikke helt hva det betyr. Puslete? Slapp? Syk? Ikke turde jeg spørre noen på NAPHA heller. Tenk om det betyr noe helt annet enn jeg tror? Tenk om de hadde trodd at det var noe med NAPHA som i underbevisstheten min framsto som ”tasjlåt”. Nei, det er definitivt ikke slik man møter nye kollegaer.

Det er heller ikke noe ”tasjlåt” inntrykk jeg sitter igjen med etter mine første arbeidsdager på NAPHA. Den første ettermiddagen var jeg tvertimot nesten euforisk: Fire kollegaer med brukererfaring fra psykisk helse-feltet! Engasjement og refleksjon hånd i hånd! Greie, ryddige og høykompetente folk på alle kanter! Hyggelige lokaler!

Jeg har ikke mye erfaring fra slike arbeidsmiljøer. Før jeg ble uføretrygdet midt på nittitallet, hadde jeg stort sett bare jobbet ”på golvet”; i barnehage, som lærervikar og som miljøarbeider i ulike institusjoner.

Etter at jeg begynte å komme til hektene igjen på slutten av nittitallet har jeg etter hvert vanket like mye blant fagfolk som blant brukere, men jeg har for det meste hatt hjemmekontor og således gått glipp av mye av kollegafellesskapet i hverdagen.

Nå vil det riktignok gå en stund mellom hvert besøk i Trondheim, så det blir ikke så ofte jeg får trekke veksler på kollegafellesskapet hos NAPHA i Statens hus i Trondheim heller, men noe sier meg at jeg ganske fort vil få et tettere forhold til nettverksbyggerne i NAPHA enn jeg har hatt til det noe flyktige akademiske miljøet ved UiA.

Jeg skylder mine nærmeste kollegaer ved  Universitetet i Agder stor takk. Mange av dem har vært og er svært viktige for meg spesielt og for brukerperspektivet på psykisk helsearbeid generelt. Jeg håper også at jeg også i årene som kommer får ha en plass i det fagmiljøet.

Men det er ikke til å komme forbi at det også kan ta på å være i et miljø der ledelse og ansatte ikke nødvendigvis deler virkelighetsforståelse med hensyn til hvordan man prioriterer de forskjellige psykisk helse-perspektivene og hvordan man håndterer brukerperspektivet.

Slik sett er det en befrielse å komme til et sted som NAPHA, hvor man føler seg ønsket av alle, hvor det lokalbaserte psykisk helsearbeidet er hovedfokus og hvor brukerperspektivet er tatt helt ut.

Så får det være at hverdagen nok kommer i NAPHA også. Men foreløpig er jeg stinn av inntrykk, full av arbeidslyst og breddfull av meddelelsestrang og ideer.

Jeg skal ikke brenne alt kruttet i denne bloggposten. Når ettermiddagstoget fra Trondheim stanser på Hamar, er det på tide å åpne andre dokumenter og ta fatt på andre oppgaver. Men noe av det jeg har hørt, tenkt og opplevd må jeg dele mens det ennå er ferskt.

Jeg skrur klokka et par døgn tilbake. Jeg har avtalt å møte min kamerat Bjørn på Oslo S mens jeg venter på at nattoget til Trondheim skal settes opp. Han vil gjerne se håndballkamp på en pub. Jeg ser på med et halvt øye, men finner etter hvert ut at det er trådløst internett på puben og bestemmer meg for å gå gjennom nettsida til NAPHA fra A til Å, mens Bjørn får med seg andre omgang av kampen.

Jeg blir imponert over mangfoldet og ambisjonene på napha.no og psykiskhelsearbeid.no. Men som på nettsider flest, er det (selvfølgelig) ikke like mye innhold å finne under alle fanene. Likevel er altså førsteinntrykket godt. Strukturen virker fornuftig. Alt i alt er det godt med innhold her også.

I dag er det i mange tilfeller en organisasjons nettside som gir kunden det viktigste førsteinntrykket. I et åpent marked har man knapt en sjanse om kunden kjapt navigerer bort fra en kjedelig, ufullstendig eller uhåndterbar hjemmeside.

I offentlig sektor, ikke minst der konkurranse i en eller annen form, fortsatt er ukjent, gir man gjerne blaffen i den slags. På psykisk helse-feltet er det gjerne slik at kundetilstrømningen er massiv, uansett hvor dårlige tjenestene er. Og hvorfor skal tjenestene egentlig legge ned mer innsats i informasjonsarbeidet enn myndighetene lar en slippe unna med?

For mennesker i krise er elendige kunder. Vi tar det vi får; hva skal vi ellers gjøre? Personlige kriser og psykisk lidelse er fortsatt noe vi tror ikke angår oss eller noe som bare andre får; derfor trenger vi heller ikke vite noe om det. Derfor vet vi heller ikke hva vi skal etterspørre når vi likevel står der: Var det ikke noe med piller? Eller er det prating som hjelper best når jeg har det slik som jeg har det? Hva vet jeg egentlig?

Jeg tror det finnes en slags institusjon i nabokommunen, Brøynes, er det ikke det den heter? Nei, forresten, det var jo der Elling var før han flyttet i leilighet på Majorstua.

Men går ikke onkelen til Pia på et senter nede i byen? Kanskje det kunne vært noe, det er visst bra miljø der. Ikke noe for meg, nei? Bare for folk med ”kroniske lidelser”? Ja, da er jeg like langt.

Jeg snakket riktignok med helsesøstera på skolen til min sønn en gang, hun var kjempeålreit og menneskelig, henne kunne jeg nok fått en ålreit relasjon med. Men det er vel fortsatt fylkeskommunen som driver de videregående skolene, så henne kan jeg nok også bare glemme.

Nei, nå orker jeg ikke mer, jeg får ringe legevakta, der har de vel plikt til å ta i mot meg, og så får jeg ta det jeg får.

Brukergrensesnittet på psykisk helsefeltet er under enhver kritikk. Jeg tror heller ikke det kommer til å bli bedre uten en eller annen form for konkurranse. Slikt er selvfølgelig livsfarlig å hevde i det rødgrønne Norge. Og det sitter da også langt inne for meg, trygt plantet på den politiske venstresida som jeg alltid har vært og alltid kommer til å være.

Men som brukeraktivist gjennom tolv år, er min indre frp-stemme i ferd med å bli imperativ. Derfor er mitt første forslag til NAPHA dette:

La oss lage et fiktivt anbudsdokument og bruke det som underlag når vi skal bistå kommunene med å utvikle det framtidige brukerorienterte lokalbaserte psykisk helsearbeidet for voksne. Dette kan sikkert, i hvert fall innledningsvis, med fordel gjøres med et glimt i øyet, men det ligger selvfølgelig et alvor bak forslaget også:

Vi må etter et par tiår med reformer og opptrapping omsider kunne snakke om tydelige og konkrete kravspesifikasjoner til tjenesteprodusentene og -leverandørene. Og for at dette ikke bare skal bli utydelig tale om tydelige krav, har jeg tatt meg den frihet å lage en skisse til anbudsinvitasjon (et tips: Gå og hent deg en kopp kaffe før du leser videre).

Ok. Da prøver vi:

Alle landets kommuner inviteres med dette til å levere anbud på TotalPakkePsykiskHelsearbeidLokalVoksne. Anbudet spesifiseres på tre nivåer: kommuner under 7000 innbyggere, kommuner med 7000 - 30 000 innbyggere og kommuner over 30 000 innbyggere.

Felles for alle tre nivåer er at det gis spesifikasjoner for følgende brukergrensesnitt:

1 Informasjon om psykisk helse, kriser og tjenester (elektronisk, papirformat og muntlig)

a) barnehage, b) grunnskole, c) videregående skole, d) andre offentlige tjenester, e) arbeidsliv, f) frivillig sektor

2 Moderne psykisk helsesentre (fysiske og virtuelle)

a) videregående skole, b) offentlige arbeidsplasser, c) andre offentlige bygg (idrettshaller, kulturhus, bibliotek, flerbrukshus og kirke) d) fellestjenester for privat næringsliv, frivillige lag og mindre offentlige bedrifter og e) modell for moderne psykisk helsesentre, bestående av en generell del og en spesiell del for hver av arenaene (a-d)

3 Universell utforming for psykiske funksjonsnedsettelser på alle arenaer

a) lederutdanning, b) innføringskurs for kollegaer, medelever, etc., c) utdanningsmoduler for tilretteleggende psykisk helsearbeidere og d) modeller for tilgjengelighet for og bistand til mennesker med psykiske funksjonsnedsettelser

4 Team for håndtering av kriser og uro i nettverk (primær og sekundær intervensjon)

a) modellert ad modum Arnkil / Seikkula: Å ta opp uro / Åpne samtaler, b) modellert etter andre ambulante tjenester og / eller c) egne modeller

5 Alternative familier / boliger / hjem og andre  tjenester som innbefatter senger

a) permanente hjem med støtte, b) permanente hjem uten støtte, c) midertidige krisesenger uten støtte og d) midlertidige krisesenger med støtte fra kriseteam

6 Hjemmetjenester, ACT - team og / eller personlige ombud for håndtering av kompliserte og langvarige funksjonsnedsettelser som følge av psykisk lidelse (tertiær intervensjon)

a) vurdering av lokale behov, innbefattet vurdering av rusutsatthet og nettverksstyrke i kommunen og b) foretrukken lokal modell

7 Likestilling mellom fag og erfaring

a) rekrutteringsplan for mennesker med egenerfaring i tjenestene og b) oversikt over faktiske brukeransettelser pr. 1/3-2011

8 Samhandling

Spesifisering av a) modell for samhandling mellom nivåer og b) modell for samhandling mellom offentlig og frivillig sektor

For alle punkter (i tillegg til punkt 8) gjelder det at samhandling mellom tjenestenivåer og mellom offentlig og frivillig sektor vil bli vektet positivt. For punkt 2 og 3 gjelder det at anbud som hensyntar samhandling med instanser som representerer / gir tilbud til mennesker med andre funksjonsnedsettelser, vil bli vektet positivt.

Anbud bes sendt NAPHA innen 1. mars 2012. Alle som sender inn anbud, vil motta en symbolsk premie. De fem beste anbudene vil bli presentert på en nasjonal konferanse i 2013.

Med hilsen oss i NAPHA

Ja, ja. Sånn kan det gå. Det ble et langt sprang fra NAPHAs hjemmeside til anbudsdokumentet. Jeg får vel presisere for anbudskåte kommuner, hvis slike mot formodning skulle finnes, at dette er en skisse og ikke ”på orntli”.

Nå er toget på Hamar. Jeg må snart gi meg. Men først en liten tur tilbake til NAPHAs hjemmeside. Jeg har et par anmerkninger:

Hva mener vi egentlig med ”voksne i kommunene”? Alle bor jo i en kommune, det er ikke det, men ikke alle voksne som bor i en kommune er mottaker av kommunale tjenester rettet mot psykisk helse og psykisk lidelse.

Det er viktig at vi minner oss på dette med jevne mellomrom, ellers kan vi fort få slagside i retning av at det er ”kommunale brukere” NAPHA egentlig beskjeftiger seg med, og ikke Flettfrid Andresen, Tore Strømøy, spillerne på Rosenborgs A-lag og alle andre innbyggere.

Det andre poenget: Overordnet er det ikke de tradisjonelle behandlings-, hjelpe- og trøsteregimene som er bakteppet for NAPHA. Uten grunnleggende kunnskap om undertrykkingen og utestengningen av mennesker med funksjonsnedsettelser i fortid og samtid, ender vi veldig fort opp i endeløse psykologiseringer og etikkdiskusjoner.

Derfor ønsker jeg at alle NAPHA-ansatte (og alle andre på psykisk helse-feltet) får Jan Tøssebros lille og lettleste, men viktige bok Hva er funksjonshemming (Universitetsforlaget, 2010) til jul. Om kassa er skrapt, må vi i hvert fall få en håndfull eksemplarer til NAPHA-biblioteket.

Det var så langt jeg kom denne gang. Jeg har mye mer på blokka. Kanskje kommer det mer på bloggen. Det kommer helt sikkert noe på Kunnskapsbasen. Det er der jeg etter planen skal bidra mest.

Da jeg gikk til stasjonen i Trondheim tidligere i dag, kom jeg plutselig til å tenke på en trønder jeg kjente en gang. Willy var kvinnebedårer og levemann, og favorittuttrykket var ”panzer”. Alt som var fint i livet var ”panzer” - været, musikken og damene.

Willy hjelper meg med å ta farvel med NAPHA og Trondheim for denne gang:

Tasjlåt? NAPHA? Nei, panzer!