Odd Volden skriver om sitt arbeid i kontrollkommisjonen.
I kveld er det ”Siste natt med gjengen”, for å låne tittelen fra en amerikansk film.
Jeg har vært medlem av en av våre kontrollkommisjoner for psykiatriske sykehus i to perioder, tilsammen åtte år.
Ved årsskiftet var det slutt.
Den forrige lederen i kontrollkommisjonen innstiftet en tradisjon med ”nyttårsbord”: I januar eller februar hvert år spiser kontrollkommisjonen en bedre middag på en av byens beste restauranter.
Regningen tar Fylkesmannen, som også oppnevner medlemmer i kontrollkommisjonen og som forestår lønnsutbetalingene etter rause timesatser.
Jeg har ikke timesatsene for hånden i skrivende stund, men jeg tror de lå i nærheten av 350 kroner for legmedlemmer i 2010; juristene og legene har langt høyere satser.
Men det er ikke bare regningene for nyttårsbordene og timesatsene som er høye.
I hvert møte får medlemmene tre høye smørbrød hver fra sykehusets sentralkjøkken, også disse betalt av Fylkesmannen.
Jeg synes både timesatsene, smørbrødene og nyttårsmiddagene har vært hyggelige. Det er et viktig og krevende arbeid vi utfører.
Hovedoppgaven er å behandle klager fra pasienter som er underlagt tvungen psykiatrisk behandling.
I tillegg til dette går kommisjonen i hvert møte, annenhver onsdag, gjennom diverse protokoller og vedtak, og nyinnlagte pasienter på tvangsparagraf blir besøkt.
Klagesakene kan være tøffe å behandle. Det handler selvfølgelig noe om at vi møter mennesker i vanskelige livssituasjoner.
Men for meg personlig har ikke det vært det vanskeligste. Jeg har selv vært gjennom omfattende ”psykiatrisk behandling”. Jeg har flust med venner som har vært inne en vinternatt før. For meg er det ingen sensasjon at livet er vanskelig.
Det som har vært vanskeligst å forsone seg med, har vært å møte representanter for et system som ikke tar innover seg hvor krenkende det kan være å bli utsatt for tvang.
Jeg har i utgangspunktet ikke vært blant dem i brukerbevegelsen som har vært mest opptatt av at tvang er et virkemiddel på psykisk helse-feltet. Det er evig nok av andre forhold å ta fatt i.
Men for meg har det lenge vært klart at når man gir et system muligheten til å benytte tvang, så må man i hvert fall stille svært strenge krav til dette systemet.
Jeg har ofte sitert Pippi Langstrømpe, og jeg gjør det igjen:
"Den som er veldig sterk, må være veldig snill", sier Pippi.
Ja, så enkelt er det, egentlig. Men det jeg har sett av psykiatrien fra innsiden i disse årene, har ofte fått meg til å tenke at der i gården ser det ut til at ”den som er veldig sterk, kan godt være veldig dum”.
Jeg hadde selv mange dårlige erfaringer ”fra psykiatrien” gjennom mange år. De er jeg imidlertid rimelig ferdig med, i hvert fall i hverdagen.
Det jeg har sett av norsk psykiatri, gjennom arbeidet i kontrollkommisjonen og gjennom å ha kontakt med noen av pasientene i andre sammenhenger, har satt seg i kroppen, og det plager meg mer enn jeg hadde trodd det skulle komme til å gjøre.
Det verste har vært å se hvor lite engasjerte de ansatte i sykehuset er når det kommer til å ta innover seg føringer om samhandling, brukerorientering (på individ-, tjeneste- og systemnivå), nettverksarbeid, lokalbasering og informasjon.
Det diagnostiske, institusjonelle og sykdomsfokuserende perspektivet valser over alle andre føringer i et omfang som gjør at man noen ganger ikke vet om man skal le eller gråte.
Selvoppfatningen er nok at sykehusavdelingene driver høyt spesialiserte tjenester, men for mange av oss andre er det vanskelig å få øye på så mye annet enn medisiner og muskler.
Kanskje er det vi ser rett og slett den moderne varianten av asylsuvereniteten - vi bestemmer hvilke fagfolk vi slipper til?
Men det er nok likevel bare et spørsmål om tid før det skjer noe på de mest bortgjemte postene også. Vi kan simpelthen ikke holde oss med så forskjellige regimer som vi har nå.
Det tok lang tid før jeg følte meg trygg på at jeg ville klare arbeidet i kontrollkommisjonen.
Det er ikke uten videre enkelt å ha egenerfaring med psykisk lidelse og med tjenester rettet mot psykisk lidelse når man plutselig sitter med avgjørelsesmyndighet i møte med pasienter og behandlere i klagesaker.
Jeg har fått velfortjente reprimander fra kommisjonens leder mer enn en gang. Men jeg har samtidig opplevd stor raushet i kollegiet.
Det blir nok hovedpoenget i min tale under middagen i kveld: Jeg er svært takknemlig for at det har vært så høyt under taket, både under klagemøtene og i forhandlingene forut for vedtakene internt i kommisjonen i etterkant av klagemøtene.
Jeg opplever at vi har gjort en anstendig jobb når det kommer til å behandle de enkelte klagesakene, gitt den saksbehandlingspraksis som råder på området.
Men, i tillegg til klagesakene og de andre oppgavene jeg har nevnt, har vi også mulighet til å føre et visst tilsyn med pasientenes velferd. Det er en oppgave vi ikke har skjøttet godt nok, etter mitt skjønn.
Velferdstilsynet kommer jeg forhåpentligvis tilbake til ved en senere anledning, der er det mye å ta fatt i. Her skal jeg bare peke på at det finnes en rekke gråsoner mellom tjenestenes organisering og ledelse, kontrollkommisjonens tilsyn, fylkeslegens tilsyn, utallige offentlige føringer og profesjonenes selvoppfattelse.
Det er en skam at så mange organisasjoner med så mange høyt utdannende og velavlønnede ansatte ikke leverer bedre enn dette.
Jeg har altså nytt både smørbrødene og de årlige middagene i regi av kontrollkommisjonen. Vi har hatt en krevende jobb, og god mat i hyggelig selskap har bidratt til at vi har kunnet bevare og forsterke fellesskapet i et kollegium som består av representanter med ulik bakgrunn og mange jern i ilden.
Men samtidig er det slik at de menneskene, hvis klagesaker vi behandler, statistisk er blant de fattigste i landet.
Flere av dem er uten fast bopel. Mange har tilbragt år av sitt liv med institusjonsmat som eneste mulighet. Noen har aldri noensinne hatt fast arbeid og har følgelig ingen kollegaer å spise sammen med.
Et kjapt overslag forteller meg at jeg i disse åtte årene i kontrollkommisjonssammenheng har spist på det offentliges regning for nærmere 20 000 kroner. Det møter fire medlemmer fra kontrollkommisjonen på hvert møte. I løpet av åtte år er det altså snakk om et samlet beløp på rundt 80 000 kroner.
For hvert år går det altså omkring 10 000 kroner til bevertning til kontrollkommisjonen.
Er det beløpet høyt nok til at det er noe å mase med? Er det kritikkverdig? Hvis jeg svarer ja på de to første spørsmålene, hvorfor har jeg ikke tatt det opp tidligere? Er det ikke feigt å først nyte godt av ordningen og så eventuelt bidra til å torpedere den når man ikke lenger kan dra fordeler av den?
Tja. Jeg vet ikke om det er kritikkverdig eller ikke. På et vis tenker jeg at Fylkesmannen gjør en god investering. Jeg tror at smørbrødene skal spises og de årlige middagene avholdes, også i fortsettelsen. Det bidrar til at kommisjonen gjør en god jobb under forhold som ellers ikke alltid er like optimale.
Jeg er mer usikker på om det er riktig at det er det offentlige som skal betale for dette. Honorarene burde være høye nok til at vi kan betale både smørbrødene og middagene selv.
Mennesker med allerede lave trygder får redusert ytelsene når de er langtidsinnlagt i institusjon, såvidt jeg vet. Hvorfor skal det egentlig gjelde andre regler for oss?
Men hvorfor har jeg ikke tatt dette opp før, hvis jeg synes det er så viktig?
Til det er det å si at jeg har hatt mer enn nok med å holde hodet over vannet slik det har vært, om jeg ikke også skulle utfordre kollegiet og systemet ved ta opp forhold rundt bevertningen.
Og jeg har, helt siden jeg først begynte å tenke på dette, sørget for å ha en buffer som gjør at jeg ikke er avhengig av disse pengene.
Min praktiske løsning er foreløpig at jeg bruker av ”smørbrødpengene” til å spandere på folk som har vært eller er innlagt og som jeg vet har langt dårligere økonomi enn jeg har.
Nærmere enn det kommer jeg ikke, foreløpig. Det er ikke min hensikt å gjøre kontrollkommisjonsarbeidet vanskeligere for mine etterfølgere.
Jeg har ikke sterke meninger om smørbrød og nyttårsmiddager på det offentliges regning generelt. Jeg er dessverre ikke så prinsippfast som min matpakkespisende partifelle Erling Folkvord. Jeg ønsker definitivt ikke framstå som moralist.
Men som nyvalgt leder av Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern vil jeg forbeholde meg retten til å tenke høyt om forholdet mellom ansatte, pasienter og tilsynsmyndigheter, også når det kommer til levekår og livskvalitet. Kanskje er det også andre som har noen tanker om dette?
Jeg vet ikke hvor mye ekstra pasientvelferd man ville fått for 10 000 kroner i året. Kanskje det er et fillebeløp i den store sammenhengen. Men dette er tross alt et fillebeløp det går an å identifisere, i motsetning til alle pengene som årlig sløses bort på ignorante tjenester og tjenestesystemer. Jeg blir ikke akkurat mer sosialdemokrat av den tanken.
Det får være nok skriftemål for i dag. Jeg gleder meg til middagen. Det er på tide å begynne å pusse på talen.
Kanskje skal jeg avslutte talen med å foreslå at kontrollkommisjonens leder bør innføre en ny tradisjon:
Kontrollkommisjonens årlige gjestebud med representanter for sykehusledelsen og representanter for ansatte og pasienter fra alle sykehuspostene i psykisk helsevern på gjestelista.
Kanskje vi skal modernisere et gammelt sitat og oppsummere slik: Si meg hvem du omgås i hvilke sammenhenger, og jeg skal si deg hvem du er.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
