Anmeldelse av Trond F. Aarres bok "Manifest for psykisk helsevern"
”Denne boken er et skarpt innlegg i den viktige debatten om den tradisjonelle psykiatrien som i stadig mindre grad svarer til forventningene fra myndighetene og brukerorganisasjonene. Etter forfatterens mening avhenger psykisk helseverns fremtid av evnen til å tilpasse seg endrede forventninger og rammevilkår.
Opptrappingsplanen for psykisk helse tilførte fagfeltet enorme summer, men resultatet svarer ikke til forventningene. Vi behandler stadig flere pasienter, men det reises ofte tvil om kvaliteten i tilbudene. Fremdeles er det mange som enten ikke får et tilbud eller som får et tilbud de ikke ønsker i form av tvunget psykisk helsevern.
Aarre gir en velskrevet, veldokumentert og overbevisende framstilling av hva som virker og ikke virker når det gjelder behandling av folks psykiske helse” skriver Universitetsforlaget i sin egen omtale av Trond F. Aarres nye bok.
Etter å ha lest gjennom boka som er kalt "Manifest for Psykisk helsevern" (med strek under for), slutter jeg meg til omtalen.
Jeg vil driste meg til å kalle den en sjeldent ærlig fagpolitisk brannfakkel, som bør leses av ledere og fagfolk innenfor fagfeltet.
Det er å håpe at ledende byråkrater og politikere innen den sentrale helseforvaltningen også tar seg tid til både å lese og reflektere over boken.
Forfatteren evner å reflektere (av lat.:recflectare = se om igjen) over dagens situasjon innen psykisk helsevern og gjør dette på en overbevisende måte.
Pasienter og pårørende, som de seneste åra har vært aktive med å formidle sine ulike, ikke alltid positive erfaringer i sitt møte med tjenesteapparatet, vil hilse en slik selvkritisk refleksjon velkommen.
Aarre viser også en annen veg ut av uføret med lange ventelister og de økonomiske styringssystemer som både tjenesteytere og –mottakere er bokstavelig talt prisgitt i dag.
Er dette rimelig og fornuftig?
”Vi kan ikkje lenger la pasientane ta støyten for at me driv dårleg. Ventelistene kan avviklast om viljen er der”, hevder forfatteren i en kronikk i Dagbladet 18.01.2011.
Fra 1. februar i år har Nordfjord DPS som ambisjon å avvikle ventelistene ut fra en argumentasjon om at pasientene er der før eller senere uansett. Ressursene er de samme. Det skal bli spennende å høre mer fra erfaringene omkring dette nybrottsarbeidet.
Aarre er ansatt som avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter og fagsjef ved Psykiatrisk divisjon, Helse Bergen.
De siste årene har personer som hører hjemme i Nordfjord brukt om lag 25 % færre liggedøgn enn gjennomsnittet i Sogn og Fjordane.
Aarre antyder at forskjellen ligger i at det eldste DPS-et har hatt lengre tid til å utvikle tjenestene og samhandlingen med kommunene. Dermed frigjøres ressurser til å utvikle tjenesten videre.
Notodden DPS er et annet DPS som også kan dokumentere tilsvarende lave tall. 26 % av befolkningen brukte 13 % av totale liggedøgn på sentralsjukehusnivå i 2009 (egen meddelelse fra DPS-sjef Ole-Bjørn Kolbjørnsrud).
De økonomiske styringssystemene premierer ikke nødvendigvis slik praksis.
Dette handler om nøysomhet og god ressursforvaltning.
Uten å trekke parallellene for langt, SEPREP startet sine tverrfaglige utdanninger i nettopp Notodden med et modellforsøk i 1994 - og i Nordfjord i 1996, hvor mange av DPS-ets tilsatte gikk i samme tverrfaglige utdanning.
Vi tror ikke det er tilfeldig at ledende fagfolk her så nødvendigheten av å tenke i nye baner og ønsket om at alle tilsatte ved DPS-et må være delaktige i en tverrfaglig tjenesteutvikling.
Aarre snakker billedlig om økologisk tenkning overfor pasienter og samarbeidspartnere i kommunene.
På sikt kan det vise seg at denne innstillingen og arbeidsmåten er den eneste bærekraftige – økonomisk, men også faglig og menneskelig overfor de som vi er satt til å være tjenesteytere for.
I tillegg til et uttall av referanser om hvor dårlig dokumentert mye av effekten av behandlingstilbudet, medikamentelt og terapeutisk, er overfor store pasientgrupper, stilles det i boken grunnleggende folkehelsespørsmål om kulturelt betingede problem i dag blir diagnostisert, medisinert og underlagt terapitilbud.
Dette er betimelige spørsmål og angår alle som arbeider og mottar psykiske helsetjenester i Norge i dag.
Boka gjør det lett å assosiere tilbake til filosofen og teologen Ivan Illich (1926-2002) og hans bok fra 1975: ”Medisinsk nemesis” (Gyldendals fakkelbokserie).
Den ble da også en fakkelbok som fikk oss til å tenke den gang som nå om de grunnleggende spørsmål:
Gjør vi det rette og er det til beste for de vi skal tjene? Er vi i ferd med å skape pasienter av personer og diagnoser av menneskelige og samfunnsskapte problemer?
Økologisk tenkning og samhandling må til i en tjenesteutvikling som gir menneskemening og mestring i det de står i og strir med.
Ivan Illichs bøker inneholder en vedvarende polemikk mot den vestlige økonomiske utviklingsmodellen og mot industrisamfunnet.
Han betraktet utviklingsprosesser fra den tredje verdens perspektiv, og hevdet at økonomisk vekst ikke innebærer frigjøring fra nød, men tvert imot at tidligere selvforsynte folk mister sine tradisjonelle ferdigheter og innflytelse over sin egen situasjon.
Resultatet er avhengighet av leger for å bevare helsen, lærere for å lære, fjernsyn for å bli underholdt, lønnsarbeid for å leve.
Økonomisk utvikling, slik Illich så det, blir altså et behovenes slaveri og et fravær av aktiv deltakelse snarere enn frigjøring fra nød og mangler.
Ideene hans har, i Norge som ellers i verden, særlig øvd innflytelse på alternativ- og miljøbevegelsen, men han har også hatt betydning som inspirator for samfunnsfaglige forskningsmiljøer. (Store Norske Leksikon ).
"Nytt perspektiv på psykiatrien" (Pax forlag i 1970) av Svein Haugsgjerd er en annen bok jeg tenker på når jeg leser Aarres bok.
Haugsgjerd bok påvirket norsk psykiatri i vesentlig grad. Boka beskriver en tidsånd fra den gang og ga til kjenne forhåpninger om en ny og optimistisk tjenesteutvikling med et mer humanistisk syn på mennesket enn det tradisjonelle synet til da.
"Manifest for Psykisk helsevern" har klare tematiske og tankevekkende paralleller til de nevnte bøker, og det er å håpe at budskapet rister oss litt i våre helsepolitiske grunnvoller.
”Når folk søker hjelp hos oss, legger de til en viss grad sitt liv i våre hender. Det må forplikte oss. Psykisk helsevern er og blir derfor først og fremst et moralsk prosjekt. Vi må holde fanen høyt. Det er lett å tenke slik Georg Johannesen skriver i sitt dikt om Brechts død:
”Du må ikke la kreftene dine strekke til. Så liten oppgave fikk du ikke.”Det er mulig at vi med rette metoder, kreativitet og god husholdning likevel kan strekke til. Men i det aller minste må vi tørre å se oss rundt, kritisk vurdere vår egen virksomhet og spørre oss selv og andre: ”Går det an å gjøre det enda bedre enn dette?””
"Manifest for Psykisk helsevern" er nr. 3 på bestselgerlisten til Universitetsforlaget.
Den fortjener å bli lest av mange som jeg tror vil berøres av de grunnleggende spørsmål som stilles.
Boka bør bli stående som et manifest for bærekraftige, fornuftige helsetjenester og forhåpentligvis bidra til at vi spiller hverandre bedre (for å låne Eggens fotballfilosofi som også siteres i boken) og yter gode tjenester i møte med våre tjenestemottakere.
(Bokanmelderen Gunnar Brox Haugen er daglig leder i Stiftelsen SEPREP)
Hvordan vi jobber med en medfødt ferdighet og oppmerksomt nærvær mot angst- og stressrelaterte plager
Sjekk ut metodene og de operative rutinene som Skar-prosjektet, et samarbeid mellom Den Norske Turistforening (DNT) og Oslo kommune bydel...
– Psykiske helsetjenester i kommuner kan tjene mye på å spille på lag med frivillige organisasjoner, sier Hege Eika Frey
– Å samarbeide med Den norske Turistforening (DNT) var gull verdt for oss!
