Jeg vet ikke hvem som først brukte begrepet ”råtekst”. Det høres nesten ut som noe forfattere, litteraturvitere og forlagsfolk må ha holdt på med i århundrer.

Når jeg googler ordet, finner jeg i hvert fall ett eksempel på at det er brukt slik, som en generell betegnelse:

”Med råtekst i sentrum...Teksten tas med på scenen, en tom scene, skuespillerne uten kostyme, det er en teatervariant som tillater teksten å være det absolutte sentrum. Vi stiller spørsmålet: hva skjer når det eneste vi må forholde oss til i en teatersituasjon er teksten”.

Dette sitatet er ferskt (21. februar 2011). Det var imidlertid på slutten av nittitallet jeg støtte bort i begrepet ”råtekst” første gang, da som boktittel. Her er en omtale av boka “Råtekst” (Hilde Charlotte Solheim og Helle Vaagland (red.), Aschehoug, 1999):

...«Råtekst» (dekker) et stort spekter av kvinners erfaringer. Det berettes om spisevegring, voldtekt, homofili, om det å være ung mor, å være same, svart, muslim osv. Historiene fortelles i stor grad ut fra personlige vinkler, på grensen, og noen ganger over grensen, til det private. Personlige vinklinger på samfunnsproblemer kjenner vi fra andre medier, nemlig ukeblad, magasiner og avisenes helgebilag. Men i «Råtekst» blir historiene ført i pennen av eieren av den enkelte historie. Dette er et modig prosjekt, som nok har kostet. Men samtidig overlates det til den enkelte bidragsyter å gi historien en ramme og en verdi utover den private erfaring, noe som ikke alltid lykkes... ...Mange av historiene handler rett og slett om dannelse, om å vokse opp og finne en identitet. Noen av forfatterne har funnet «fram», andre er på vei, mens atter andre virker forvirret, nesten knust. Men uansett er det vanskelig å se at dannelseshistoriene klarer seg med én knagg, kvinneknaggen. Forfatterne strever med å være kvinne, men også med å være svart, lesbisk, lubben og/eller pen, rett og slett med å bli voksen og forsonet med en kaotisk virkelighet...”

I år er begrepet ”råtekst”, forstått som personlige beretninger om liv som leves i skvis mellom kulturer og identiteter, igjen blitt aktuelt. I boka ”Utilslørt. Muslimske råtekster” (Mahmona Khan og Nazneen Khan Østrem, Aschehoug 2011) som kommer ut i disse dager, er det muslimske kvinner som beretter:

”Boken håper å representere et bredt utvalg muslimske kvinner, både i alder og overbevisning. Gjennom personlige historier vil de ta for seg spørsmål rundt blant annet kultur, tilhørighet, identitet og religion. I likhet med «Råtekst» får skribentene selv velge hvilke emner de vil ta opp. Det trenger ikke å være politisk eller feministisk, sier Khan-Østrem. Stemmene i boken vil ikke være blant dem vi har hørt tidligere. -Det har vært et bevisst valg ikke å ta med muslimske kvinner som allerede har markert seg i media. Her gjør vi plass til nye stemmer, som et slags «speakers corner», sier hun... Prosessen så langt har vært en stor opplevelse for begge redaktørene. De har blant annet fått snakke med muslimske kvinner som både kan sees på som radikale og ekstreme. -Jakten på bidragsytere har vært en fantastisk spennende jobb. Prosessen har lært meg utrolig mye om meg selv og hvor jeg står i forhold til islam, sier Khan Østrem”.

Men hva har dette på NAPHA-bloggen å gjøre? Og er ikke dette en i overkant ”tung” innledning, uansett hva formålet skulle være? Vel, mitt svar er: ”Jeg lovet deg aldri en rosenhave”, for å sitere en bok- og filmtittel som i hvert fall er relevant for psykisk helse-interesserte lesere.

Å leve med det vi foreløpig kaller ”psykiske lidelser” er ikke noe barneskirenn. Det innebærer en rekke utfordringer. Utfordringer som går langt utover det man vanligvis forbinder med ”sykdom”. Men det er ikke lett å få gehør for dette, ikke i fagfeltet, ikke i det offentlige rom, ja, jeg vil til og med hevde at det er problematisk å snakke og skrive om dette innenfor rammene av brukerbevegelsen også:

Vi er på et vis så innrammet av den medisinske og psykoterapeutiske forståelsen at vi ikke klarer å forstå oss selv uavhengig av systembegrepene. Derfor ønsker jeg å koble NAPHA-bloggens lesere på ”råtekstfenomenet”.

Mange mennesker med psykiske lidelser har nemlig skrevet og fortsetter å skrive ”råtekster”, både nasjonalt og internasjonalt. Inger Beate Larsen og Anders J.W. Andersen ved Universitetet i Agder er to forskere som har gjort en prisverdig innsats for å dokumentere dette. Men det er knyttet noen problemer til brukerbevegelsens ”råtekster”: De blir ikke gitt samme gyldighet som andre gruppers tekster.

Et eksempel på dette fikk vi da den prisnominerte forfatteren Beate Grimsrud brukte selvbiografiske elementer i romanen "En dåre fri", der deler av handlingen utspiller seg på et psykiatrisk sykehus. Dette ble et problem for bokanmelderne: Kunne man eventuelt kritisere en ”psyk” forfatter for noe som helst? Tenk om hun ble ”psykere” av kritikken?

Den manglende ”tilregneligheten” legger seg som et slør over oss, uansett hvor i verden og hvor i helselandskapet vi ellers måtte befinne oss. Tekstene våre lider også under at vi ikke klarer å publisere dem slik at de får den oppmerksomheten de trenger og fortjener. Med hederlige unntak, som bøkene til Arnhild Lauveng og Ingunn Øyes kapittel i Asylet. Gaustad sykehus 150 år, blir det vi skriver for det meste for infrastrukturbygging å regne. Vi når ikke kultur- og debattsidene i de store avisene, ja, ikke i andre aviser heller, for den saks skyld. Vi står ikke på programmet på litteraturfestivalene.

Det betyr ikke på noen måte at tekstene ikke er viktige. Alle brukertekster er dråper som før eller siden vil føre til at begeret renner over, slik at vi får de forandringene vi ønsker. Men på den annen side har vi ikke flere liv å miste, og det er vår fordømte plikt å være strategiske, slik at begeret flyter over så fort som mulig.

På dette punkt i lesingen er det muligens noen lesere som utålmodig spør seg selv, og kanskje meg: So what? Er det ikke bare å sette i gang? Hvor vanskelig kan det være? Er det ikke bare å sende ut en invitasjon til potensielle forfattere, på Erfaringsnettverket eller på NAPHA-bloggen, for eksempel? Det vrimler jo av forlag? Det har da aldri vært lettere å få gitt ut en bok enn nå?

Det er gode spørsmål, dette. Og hvis ikke noen andre gjør det, så kommer jeg nok til å gjøre det, så fort timeplanen tilsier at det er mulig. Men for at ”Råtekst psykisk helse”, som med dette er behørig lansert som arbeidstittel på prosjektet, skal bli så god som mulig og få så mye oppmerksomhet som mulig, må prosjektet være godt gjennomtenkt og sterkt og bredt forankret.

En utflukt i retning skjebnens ironi: Mens jeg sitter og skriver på dette blogginnlegget, ringer R. Han spør om jeg kan hjelpe ham med et bokprosjekt. Jeg lover å bringe det inn i en lokal organisasjon jeg er med på å dra i gang, men etter at jeg er ferdig med telefonsamtalen kommer jeg til å tenke på at kanskje R. heller enn å skrive bok bør få invitasjon til å skrive et kapittel i "Råtekst psykisk helse". Utflukt slutt.

Jeg var nylig innom lokalene til erfaringskompetanse.no i Skien. De har et godt psykisk helse-bibliotek og en flink bibliotekar. Jeg lånte med meg noen bøker. En av dem er spesielt interessant i råtekst-sammenheng. Boka heter Alternatives Beyond Psychiatry (Peter Stastny & Peter Lehman (eds.), ISBN 978-0-9545428-1-8), og er en samling tekster av 61 forfattere - tidligere brukere, nåværende brukere, pårørende, terapeuter, psykiatere, samfunnsvitere og jurister. Forfattterne rapporterer om deres alternative arbeid, deres mål og resultater, deres individuelle og kollektive erfaringer. Hovedspørsmålene de forsøker å besvare, er disse:

Hva hjelper hvis jeg blir ”psyk”?

Hvordan kan jeg finne pålitelig hjelp for et familiemedlem eller en venn i nød?

Hvordan kan jeg beskytte meg mot tvangsbehandling?

Hvordan kan jeg hjelpe, som familiemedlem eller venn?

Hva skal jeg gjøre hvis jeg ikke lenger orker å arbeide på psykisk helse-feltet?

Hva er alternativene til psykiatri?

Hvordan kan jeg involvere meg i å skape alternativer?

Hvis psykiatri skulle bli avskaffet, hva vil du foreslå istedenfor?

Alternatives Beyond Psychiatry er ikke en ”ren” råtekstbok, slik jeg har tenkt den, og slik kvinnene og de muslimske kvinnene jeg startet dette blogginnlegget med har utført sine prosjekter. Men da jeg i fjor hadde et engasjement i erfaringskompetanse.no, foreslo jeg et liknende prosjekt for dem. Jeg tenker at det også ville vært fint å få jobbet fram en bok som gir ansikt og stemme til både sentrale fagstemmer og sentrale erfaringsstemmer like før, under og etter opptrappingsplanens tid.

En slik bok ville blitt en mellomting mellom Alternatives Beyond Psychiatry og en råtekst-bok med utelukkende erfaringsstemmer. Det går også selvfølgelig an å tenke seg ulike varianter av denne typen bøker: ren brukererfaringsråtekst, ren fagerfaringsråtekst, og altså en integrert variant av de to første.

Jeg minner bibliotekaren hos erfaringskompetanse.no om tankene fra i fjor, om en eller flere ”råtekst-varianter” fra erfaringsståsted. -Skriv til sjefen, sier hun. Og det er egentlig det jeg gjør nå, skjønner jeg, selv om adressaten(e) i utgangpunktet kun var NAPHA-bloggens lesere.

Jeg sniker derfor på tampen inn et lite oversendelsesbrev til Hilde Hem, daglig leder for erfaringskompetanse.no:

Kjære Hilde

Du får linken til denne bloggen i en e-post. Det betyr at når du kommer til dette brevet, vet du muligens hvor jeg vil hen.

Men jeg spør deg i klartekst også: Kan du gi meg en grunn til at ikke erfaringskompetanse.no skal ta skrittet ut fra nettverden, brosjyre- og hefteverden og litteraturhusdebattverden og inn i bok- og kultursideverden?

Kan du gi meg en grunn til at ikke erfaringskompetanse.no skal være den første til å bistå den norske brukerbevegelsen med å få skrevet / samlet / redigert Råtekst psykisk helse i en eller annen variant?

Svaret ditt vil bli gjengitt i sin helhet på NAPHA-bloggen ved første anledning.

Hilsen Odd

Sånn. Da får vi se hva som skjer. Dette prosjektet må vi få i land, før eller siden. Livene og lidelsene finnes. Det er vår oppgave å få dem ut av journalene og inn i kulturen. Det er den draumen me ber på...

Mens vi venter på at drømmen skal gå i oppfyllelse, får vi trøste oss med litt musikk igjen. Det gjør vi i dag med to fyrer som visst også har noe som likner på identitetsproblemer.