«Jeg tror jeg hjelper alle klientene mine, jeg». En psykolog jeg kjenner sa dette i en samtale vi hadde for en stund siden, da vi snakket om utfordringer vi har på jobben. Jeg hadde nettopp fortalt hvordan vi i Stangehjelpa jobber med å identifisere de vi ikke klarer å hjelpe, slik at vi kan lære og forbedre oss.

For lite selvkritisk

Jeg ble minnet på utsagnet da jeg leste resultatene fra hovedoppgaven til psykolog Jørgen Flor. Han har undersøkt 10 norske psykologers tanker om pasienters forverring i terapi. Resultatene viser manglende felles begrepsapparat, lite kunnskap og store forskjeller i hvordan psykologene forstår forverring. Psykologene undervurderer trolig forekomst av forverring i egen praksis, og opplever i liten grad en kultur hvor disse spørsmålene kan diskuteres. De hadde i liten eller ingen grad fått undervisning, veiledning eller kursing om temaet.

Tror ikke folk blir verre

Et av problemene som kom frem i Flors oppgave var at det ikke finnes en felles forståelse av eller enighet om hva det betyr at klienter blir dårligere av terapi. Selv om terapeuter kan tenke seg at noen ikke opplever bedring i terapi, er forverring noe de sjelden eller aldri tror skjer. Men folk kan faktisk bli verre av terapi. Scott Miller har intervjuet Flor om oppgaven, og Flor uttaler: «Hvis du ikke vet hva du ser etter, så finner du det garantert ikke». Han forteller videre at psykologene kunne oppleve skam både ved tanken på at noen klienter får det verre, men også fordi de ikke var i stand til å oppdage dem som fikk det verre. Flor sier at det er viktig med systemer som legger til rette for å adressere disse spørsmålene, heller enn å se på det som et individuelt terapeutproblem.

Øvelse gjør mester

På tampen av sommeren dro Bjørnar Fauske Bye og jeg fra Stangehjelpa til Chicago på FIT Professional Development Intensive training* med Scott Miller og Daryl Chow. Vi ville lære om de nyeste ideene om hvordan man forbedrer seg som terapeut, basert på tilbakemeldinger fra klientene gjennom målrettet, bevisst trening. Daryl Chow er en av få forskere i verden som har sett på hva de beste terapeutene gjør som skiller seg ut fra alle andre. Denne type kunnskap vil gi oss en pekepinn på hvor vi bør rette innsatsen.

Ett av funnene var at det er svært få faktorer som skiller seg ut, og ingen av dem vi tradisjonelt har trodd har betydning, slik som utdanning, erfaring eller faglig tilnærming. Det som imidlertid skiller seg ut er hvor mange timer i uken terapeutene bruker alene på aktiviteter som handler om å forbedre sine grunnleggende terapeutferdigheter: Slik som å gi håp, vise empati og forståelse, struktur, forklare tilnærmingen man har valgt å bruke og hvorfor, og gjensidig samarbeid mellom klient og terapeut. De beste terapeutene bruker 14 ganger så mye tid på aktiviteter som vil forbedre disse ferdighetene enn de dårligste terapeutene. Aktiviteten består for eksempel i å lese bøker om temaet, gå gjennom samtaler man har hatt på video og øve på hvordan man kan uttrykke seg bedre.

Back to basics

På kurset i Chicago lærte vi hvordan vi kan hjelpe terapeuter med å identifisere hvor de har behov for å styrke sine grunnleggende ferdigheter, og hvordan de så kan begynne å øve på å forbedre disse. Vi er helt i startgropa med å forstå disse prosessene. Men vi vet at vi må være i stand til å identifisere de klientene som blir verre eller ikke opplever endring i terapi, og at det å styrke grunnleggende terapeutferdigheter har betydning.

Back to basics er antageligvis ikke like spennende og imponerende som å lære seg det nyeste innen metodeverdenen. Men om du står fast og får tilbakemelding fra den du skal hjelpe om at han eller hun ikke får det bedre eller blir verre - ikke let etter neste metode. Gå tilbake og analyser hvordan du utøver de grunnleggende ferdighetene, og hvilke tilbakemeldinger klientene dine gir deg på disse. I det lange løp er det målrettet og bevisst trening på slike ferdigheter som vil gi resultater og som klientene trenger.

*FIT står for Feedback Informed Treatment, også kalt KOR i Norge.