- Når du møter folk på deres hjemmebane oppnår du mer likeverd, men det er også en utfordring å ha andres hjem som sin arbeidsplass, sier Linderoth til NAPHA.no.

Han har snakket om sine erfaringer med oppsøkende arbeid på NAPHAs ACT-seminar, som ble avsluttet i dag. 

- Når vi klarer å etablere kontakt med folk det er vanskelig å nå, så er jeg opptatt av at vi samtidig påtar oss en forpliktelse. Da må vi stå løpet ut med dem. Vi gjør noe veldig alvorlig når vi inviterer oss inn i folks liv, sier Linderoth.

Han legger ikke skjul på at dette er svært krevende. Det er mange eksempel på at de som jobber på denne måten blir avvist og testet.

- Når jeg tar imot folk på mitt kontor, så er det en helt annen problemstilling enn når jeg går aktivt ut og prøver å hanke tak i folk. Det siste forplikter meg på en helt annen måte, synes jeg.

Alene 

Linderoth har drevet med oppsøkende arbeid i 15 år, og jobber nå med å få psykiatrien og rusbehandlingen ut på gata i Oslo. 

- Den som jobber oppsøkende står mye alene, og det er en stor utfordring å knytte arbeidet opp mot spesialisthelsetjenesten, DPS’ene og hele det store systemet. Det er en kamp for å bli hørt i forhold til hva som er gode problemstillinger, hva det er viktig å jobbe med og så videre.

- Hvordan kan dette løses?

- Det må foretas en kulturbygging, først og fremst på ledernivå. Det må bygges kulturer for å utveksle kommunikasjon, men det er en lang prosess. Ofte er det sånn at fagmiljøene som sitter langt inn i systemene, i tredjelinja, er dem som kan mest og da er det ikke så viktig hva andre kan. De gjør sine vurderinger uten å lytte til observasjoner fra dem som treffer folk i helt andre situasjoner. Dette er en svær utfordring for folk som jobber ute, sier Linderoth.

Ikke tøff

Han drar som regel ut alene, men mener at det ikke nødvendigvis er et eksempel til etterfølgelse.

- Da kjenner jeg folk godt fra før av. Hvis det er noen du ikke er trygg på og ikke kjenner så godt, bør du være to, varsle kolleger om hvor du er og ta med mobiltelefon.

- Har du noen gang følt deg utrygg?

- Ja, på lukket avdeling, men ikke ute på gata. Når du er der jevnlig og folk vet hvem du er, så skjer det som regel ikke noe. Vi har drevet et veldig åpent tilbud i Oslo sentrum, og vi har minimale problemer med utagering mot personalet. Vi har en politikk på at vi ikke skal ekskludere noen på grunn av atferd, og det har vi greid å holde. 

- Må du være tøff for å ha en sånn jobb?

- Du må like det. Du må ha sans for den type mennesker og du må ha kunnskap, men du må ikke være en spesielt tøff type. Det er også sånn hos oss at folk har full rett til å gå. De kan trekke seg ut og jeg kan trekke meg ut.

- Slitsomt?

- Nei, det er ikke slitsomt i det hele tatt. Det som sliter er utfordringer i forhold til kolleger i systemet, sier psykiateren.

Han fortalte en kollega om et opplegg de hadde satt i gang for å fange opp en person tidlig. Det innebar blant annet at han stakk innom med medisiner på vei hjem fra jobb hver dag.

- Da var kommentaren: "Pass på så du ikke sliter deg ut nå da". Men det er den typen kommentarer som gjør meg matt, ikke jobbinga, sier Lars Linderoth. 

Linderoths  presentasjon: Erfaringer med opps?kende arbeid