Hvem som dør, hvor gammel personen er eller måten vedkommende dør på, kan ikke sammenliknes. Alle dødsfall er unike, - akkurat som våre reaksjoner er.

Verdighet

For ikke lenge siden, opplevde jeg å miste min elskede mamma, - et menneske som var helt spesielt for meg. Ikke bare var hun en omsorgsfull og snill mor, hun var også min største motivator og beste støttespiller. Hadde det ikke vært for mamma, vet jeg rett og slett ikke hvor jeg hadde vært i dag. Mange innleggelserpå grunn av depresjon, har i hvert fall vært unngått, fordi hun var der og hjalp meg gjennom de verste stormene. Jeg hadde nok heller ikke hatt så stor selvtillit eller optimisme uten mamma. Hun oppmuntret og trøstet; - hun var bautaen min.

Hjalp oss

Så blir hun altså syk og dør fra oss. Sykeleiet ble forholdsvis kortvarig, men langt nok til at vi fikk tatt ordentlig farvel. Vi var hos mamma natt og dag, og det ble noen fantastiske fine og viktige stunder i de ukene hun lå for døden. Midt i all sorgen og tristheten, klarte vi å kose oss sammen med mamma. Vi snakket, lo og gråt om hverandre. Det var hun som var den mest optimistiske og positive av oss alle. Hun hjalp oss til å se at døden ikke nødvendigvis var så farlig som i hvert fall jeg har vært redd for. Da vi spurte om hun var redd, svarte hun nemlig: «Jeg kan jo ikke være redd for noe jeg ikke vet hva er» Hun var så klok, den gode mammaen min. Da hun sovnet stille inn en lørdag morgen, var det med verdighet og uten frykt!

Takle sorg?

Hun var borte, og vi sørger. Det er det jeg vil reflektere litt rundt: Å sørge, - den sunne, naturlige sorgen som jeg føler jeg er i nå. Denne sorgen er ikke bare vond, den er faktisk litt fin også. Jeg kan sitte og tenke på mamma, gråte litt, men også smile over gode minner. Noen ganger får jeg nesten dårlig samvittighet for at jeg kan ta meg i å smile eller le, men den tanken skyver jeg raskt vekk. Var det noe mamma ikke ville, så var det at jeg skulle ha dårlig samvittighet for at jeg klarer å takle denne sorgen på en rolig og god måte.

Frykt for å bli syk

Det er nemlig slik at når man har en psykisk lidelse, er det fort gjort å bli redd for at noe så vondt skal trigge en ny sykdomsepisode. Jeg er faktisk ikke redd for å bli syk, - det er jeg ganske sikker på at jeg ikke blir! Jeg føler jeg står stødig og trygg i meg selv. Å sørge må ikke sykeliggjøres, det er sunt og sorg er egentlig like naturlig som glede. Det gjelder også for dem som har en psykisk lidelse!

Tårer kan dessuten være den mest lindrende medisin. Gråten kan være både befriende og god når man sørger. Jeg har grått mye den siste tida, men det har ikke vært den fortvilede gråten som jeg kjenner så godt fra depresjonene mine.

Depresjonens tårer

I depresjonen er det desperasjon og følelsen av maktesløshet som framkaller gråt. En gråt som ikke alltid en gang har tårer. En «tom og tørr» hiksting som ikke hjelper eller stagger den redselen og angsten jeg kjenner i hele kroppen. Nervene som står i helspenn hele døgnet og som til slutt gjør at jeg ikke klarer å gråte en gang. Som bare ender med total tomhet og stummende, lammende mørke.

Naturlig sorg

Sånn har jeg det ikke i sorgen over å ha mistet en av de viktigste og kjæreste personene i livet mitt. Nå føles det godt å gråte, og det er rensende. Jeg føler jeg kommer videre og at denne prosessen er naturlig og viktig for meg som menneske. Når jeg nå kjenner at tårer er på vei, ønsker jeg dem velkommen. Jeg prøver ikke å fortrenge dem og blir ikke redd for gråten. Jeg ser mamma for meg, - den sterke, flotte moren min og jeg gråter både i tristhet og vemod fordi jeg ikke skal se henne igjen, at jeg aldri skal kunne sitte sammen med henne å skravle om viktige og uvesentlige ting, men jeg gråter også i takknemlighet, - takknemlighet for at jeg fikk lov til å ha en så fantastisk mor i 43 år. Ekstra deilig er det å vite med meg selv at dette ikke er «farlig» eller usunt, - jeg kjenner at dette er bra, nettopp fordi gråten alltid hjelper!  Det er ikke sykdom, - det er naturlig sorg som ligger nedfelt i naturen selv, - vi fødes, lever og dør! Det kommer ingen av oss unna uansett!