Når personalet ved psykiatriske institusjoner står to meter unna pasientene, og snakker om hvor gjerne de skulle vært i syden heller enn på jobb, så er det et eksempel på at det er noe fundamentalt galt med den strukturelle empatien i institusjonene, mener NAPHA-blogger Odd Volden.
I to tidligere innlegg på NAPHA-bloggen (del 1 og del 2) har jeg reflektert litt rundt fenomenet respekt og gitt noen eksempler på hvordan vi kan møte pasienter med respekt i tjenestene på psykisk helsefeltet.
Verken ett eller to innlegg viste seg å være nok. Jeg fikk stadig nye tanker, og jeg fikk innspill fra sosiale medier. Men dette tredje innlegget får være det siste, i hvert fall i denne omgang.
Jeg vil i dette innlegget utdype noen poenger fra de to forrige innleggene, men også presentere noen nye momenter.
Det mest skuffende jeg opplevde under personalundervisningen, og som inspirerte meg til å skrive disse innleggene om respekt, var at ingen av de ansatte ”var på nett med” brukerbevegelsen og resten av psykisk helsefeltet.
Det er oppsiktsvekkende at sykehusenheter i samhandlingens og brukerperspektivets tid ikke kjenner til kommune- og brukerorienterte nettsteder som napha.no, psykiskhelsearbeid.no og erfaringskompetanse.no.
Når jeg får høre at kun en av tjue deltakere på undervisningen noensinne har besøkt et brukerstyrt kompetansesenter, med eller uten pasienter, til tross for at senteret ligger i nabolaget til det aktuelle sykehuset, så er det oppsiktsvekkende og pinlig.
Det er slike observasjoner som får en gammel sosialist til å se blått. Jeg vet ikke om det er gammel asylkultur, dårlige ledere eller korttenkte ansatte som bør gis ansvaret for slike forsømmelser, men det er lite som tyder på at noe vil endre seg substansielt før det åpnes opp for en eller annen form for konkurranse.
De lukkede enhetene i alle landets helseforetak bør i hvert fall måles på flere parametere enn det som tydeligvis er tilfelle i dag. Behandlere og miljøpersonale som forbeholder seg retten til ikke å være orientert om hva som skjer på andre nivåer og i samhandlende instanser, lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt, har etter mitt skjønn et forklaringsproblem.
Respekt for brukeren handler nemlig også om respekt for de organiserte brukerne og for kunnskapen til samhandlingspartnerne. Respekt for brukeren utvises like mye på tjenestenivå, systemnivå og samfunnsnivå som på individnivå.
Psykisk helsevernloven gir den enkelte enhet adgang til å regulere pasientenes liv i enhetene gjennom husordensregler. I 2010 samlet jeg og en kollega fra kontrollkommisjonen inn husordensreglene fra seks sykehusenheter, som del av en utvidet velferdskontroll.
Vi ble forbauset over husordensreglenes form, innhold og presentasjon. Nå har den aktuelle klinikken nettopp gjennomført et omfattende arbeid for å revidere husordensreglene, og såvidt jeg har forstått, er det også gjort et arbeid for å harmonisere reglene med det som gjelder for sykehuset forøvrig.
Et av punktene i husordensreglene ved en av enhetene lød slik (i 2010): ”Vi forventer god håndhygiene før måltidene”. Da jeg under personalundervisningen satte spørsmålstegn ved respekten i dette punktet, innvendte en av undervisningsdeltakerne at god håndhygiene er et fokus på hele sykehuset, og at det henger plakater på toaletter og andre steder med informasjon om og oppfordringer til god håndhygiene.
Men det er nettopp dette som er mitt poeng: Informasjon om og oppfordringer til god håndhygiene er noe som skal rettes mot alle - pasienter, personale og besøkende. Det er respektløst å la dette inngå i et husordensreglement rettet særskilt mot pasienter.
Nå er det riktignok ikke utenkelig at man på gruppenivå, for noen tilstander i noen faser, vil kunne finne dårligere håndhygiene enn for gjennomsnittet av befolkningen. Men dette må i så fall adresseres individuelt, som del av behandlings- eller pleieplanen for den enkelte; ikke som et stigma som forfølger en undergruppe - de aktuelle pasientene på en aktuell enhet på et gitt tidspunkt - og som forflytter seg umerkelig fra gruppe til individ.
Uten at jeg vet hva som er gjort og ikke gjort av forskning på dette tidligere: Husordensreglene i psykisk helsevern, i fortid og nåtid, burde være et spennende materiale for master- og phd-kandidater å dykke ned i. En kombinasjon av tekstanalyse av husordensreglene og intervjuer med pasienter og personale om fenomenene som ønskes regulert, ville kunne gi viktig kunnskap både om det vi ofte omtaler som institusjonskulturene, om intern stigmatisering og om grunnlaget for relasjonene mellom pasienter og personale.
En dag spør jeg min venninne «Annika» om hva hun opplever som det mest respektløse hun har vært utsatt for på sykehuset. Hun nøler ikke et sekund: -At miljøpersonalet snakker om private forhold over hodet på oss i fellesarealene!
Jeg vet hva hun snakker om. Jeg har opplevd det selv som pasient. Jeg har overhørt det flere ganger når jeg har besøkt Annika. Det ferskeste eksempelet er et tilfelle der personalet står to meter fra oss og snakker om hvor heldige noen av kollegaene er som er i syden akkurat nå, og om hvor gjerne de selv skulle vært der heller enn å være på jobb.
For meg er dette nok et eksempel på at det er noe fundamentalt galt med den strukturelle empatien i institusjonene. Hvis ikke en gang personalet klarer å skjule at de ønsker seg bort, hvordan kan de forvente at pasientene skal få noe ut av institusjonsoppholdene?
Det blir ikke mindre graverende når vi vet at mange av pasientene verken har råd til å reise til syden, har helse til å reise til syden eller noen å reise sammen med til syden. Det hjelper heller ikke at mange av pasientene er innlagt på tvang, og ikke en gang kan forlate institusjonen når de måtte ønske det.
Om tvang skal etableres og hvordan tvang etableres og gjennomføres, er kanskje det viktigste temaet å drøfte når vi snakker om respekt for pasienten. Men det er samtidig et så stort og omfattende tema at det ikke kan berøres annet en overfladisk i dette innlegget.
Jeg anbefaler nok en gang alle som jobber på enheter som bruker tvang og alle som er i kontakt med mennesker som har vært utsatt for tvang om å leseog diskutere heftet Tvang i psykisk helsevern, som handler om hvordan brukere og personale opplever tvangsbruken.
Og for dem som vil gå til kjernen av problemet, minner jeg igjen om Hege Orefellens dissens til Paulsrudutvalget, der hun argumenterer for at bruk av tvang innebærer krenking av rettighetene til mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser.
En kollega som er bedre orientert enn meg om strømningene ute i den store verden, forteller meg at det finnes miljøer hvor brukerne er integrert i tjenestene og tjenesteutviklingen i mye større grad enn det som er tilfelle her til lands. Ideene om at man må være ”symptomfri” og ”ferdigbearbeidet” før man kan omgåes med andre mennesker på ordinære arenaer, representerer ingen naturlov, men et verdistandpunkt.
Jeg foreslo derfor for de ansatte på enheten at de skulle åpne personalundervisningen for pasientene. Jeg ble veldig glad da jeg en uke senere fikk en e-post der det fremgikk at enheten nettopp hadde gjennomført en åpen undervisning om stemmehøring og at flere av pasientene hadde deltatt store deler av tiden.
Jeg tror ikke det er mye som kan bidra mer til å bryte ned de unødvendige skillene mellom pasienter og personale enn dette. Hvis man i tillegg lager et felles pasient- og personalbibliotek på hver enhet, gjerne i form av et ”kulturhjørne”, burde det bidra vesentlig til å understøtte andre og mer respektfulle omgangsformer enn dem vi tradisjonelt har måttet leve med.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
