-Den som sier: «Bare vent, vi må få ferdig det og det først, så skal brukerne få være med og medvirke i forskningsprosjekter», hindrer dem i realiteten i å delta.
Det sier Marius Veseth, som holdt et innlegg på NAPHAs forskningskonferanse i Trondheim i går. Temaet for konferansen var «Å forske med eller forske på? Om forskning i psykisk helsearbeid.»
Med god hjelp fra 12 medforskere, som alle har egenerfaring med bedringsprosesser ved stemningslidelser, avla Veseth i 2013 et doktorgradsprosjekt som belyste følgende:
Prosjektet startet med at MoodNet, et regionalt forskingsnettverk for stemningslidelser i Helse Vest, ønsket å utvikle et prosjekt som bygde på brukermedvirkning i 2007. De tok kontakt med Marit Borg ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, som sammen med Larry Davidson, professor ved Yale University, arrangerte en workshop omkring samarbeidsbasert forskning i Bergen.
-Etterpå gikk MoodNet i gang med å rekruttere medforskere fra hele opptaksområdet til Helse Vest. Alle hadde egenerfaring med bedringsprosesser ved stemningslidelser. Jeg var akkurat ferdig psykolog, hadde lyst til å forske og ble invitert med inn, forteller Veseth, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Bergen.
Bipolare lidelser er tradisjonelt forstått innenfor et biomedisinsk paradigme. Veseth slår fast at det er behov for tilnærminger som fokuserer bredere.
-Kvalitative studier kan bidra til å belyse nye sider av fenomener ved bipolare lidelser. Behovet for å ha med brukere aktivt inn i forskning kan begrunnes fra flere perspektiver.
Det er politiske føringer på det, og man har den vitenskapsteoretiske grunnen; at forskningen skal forbedres. Og vi har den etiske, brukerne har rettigheter på lik linje med andre, sier Veseth.
Før han trekker paralleller til Martin Luther King og USAs undertrykking av de fargede.
-Utsatt rettferdighet er nektet rettferdighet. Noen sier at man bare må vente litt, så skal de få slippe til. Eller: forskerutdanningen må bare bygges litt mer opp først, så skal de få slippe til. Men saken er den at så lenge vi sier det, så nekter vi dem å delta, poengterer Veseth.
Forskergruppa hadde 18 møter fra 2007 til 2012. En av medforskerne som deltok var Bengt Sundfær. Han syntes det spennende å være med.
-Da vi 12 medforskerne kom dit, til møtene med Marius og hovedveilederen hans Terje Binder, visste vi ingenting. Veien ble til mens vi gikk den, sier Sundfær.
Det føltes godt å få den tilliten, at de ønsket han skulle bidra, og han har også inntrykk av at han og de andre medforskerne supplerte forskerne der de kom til kort. De har jo en annen kompetanse enn dem, på grunn av sin bakgrunn.
-Mitt inntrykk er at de syntes vi bidro med mye. Vi stiller spørsmål som forskerne ikke alltid ser, sier Sundfær, som fikk lyst til å jobbe mer som medforsker etter dette.
Og i tillegg til Veseths prosjekt har han nå bidratt som medforsker i to prosjekter til.
-Det ene var Kristen Ådnøy Eriksens doktorgradsprosjekt fra Høgskolen i Stord/ Haugesund, (disputas 2013.) Tema var verdighet i hverdagen. Der var jeg også med og intervjuet informanter.
-Jeg husker en gang Kristin lurte på hvorfor i all verden jeg stilte det spørsmålet. Senere skulle det vise seg i analysen at det jeg tok opp var svært viktig, sier Sundfær, som nå deltar som medforsker i et postdoc-prosjekt ledet av Eva Biringer.
-Vi medforskere har andre innfallsvinkler enn forskerne, gjør det mindre formelt. Spesielt i intervjuer gjør vi en viktig jobb. Deltakerne senker skuldrene når vi er der. Uansett hvilken diagnose de har, identifiserer de seg med oss, sier Sundfær.
-Ting ser forskjellig ut fra ulike perspektiver. Hva er da god og dårlig forskning, spør Veseth.
Doktorgradsprosjektet hans gikk over fem år og hadde fire faser: 1) Utviklingen av prosjektet. 2) Utvikling av metoden, forarbeid til intervju. Hvordan stille spørsmålene? 3) Forskerskolen. 4) Analyse av data. Metoden var kvalitativ forskning; intervju.
-Medforskerne bidro til at fokuset i større grad ble flyttet til hverdagslivet. Jeg tenkte i utgangspunktet mer mot behandling, mens de dvelte mer ved de hverdagslige tingene.
-Det kom frem at de opplevde at ting som skjedde i hverdagen hadde minst like stor effekt som timen hos behandleren, stadfester Veseth.
Han utførte selv dybdeintervjuene i prosjektet. Medforskerne var med på å utforme spørsmålene og på å analysere materialet.
-Prosjektet besto av to studier. I den første intervjuet jeg personer som beskriver å ha opplevd å bli bedre av en bipolar lidelse, og i den andre terapeuter som har erfaringer med å jobbe mot vekst og utvikling sammen med pasienter som sliter med bipolare lidelser, forteller Veseth.
Forskerne i prosjektet lurte en del på hvordan analysen skulle gjøres, og endte opp med å lage en forskerskole. Medforskerne fikk fem dagers opplæring i vitenskapsteori og kvalitativ metode.
-Vi leide inn folk som hadde bred erfaring fra formidling og opplæring. Dette ga medforskerne nyttig kunnskap da vi sammen skulle analysere materialet som hadde kommet frem, forteller forskeren.
Og resultatet?
-Vi fant ut at veldig mye var likt hos de to gruppene. Både brukerne og terapeutene så på brukeren som den aller mest sentrale aktøren – den viktigste jobben er det han som må gjøre selv.
-Og kanskje er det banalt, men vi fant også at de som sliter hadde samme strategier som oss andre. Det er ingen forskjell på dem og oss.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
