Åpne data og økonomisk belønning
Det er liten tradisjon i Norge for offentliggjøring av resultatdata for helsetjenester. I land der helsesektoren i større grad preges av kommersielle aktører, har åpen formidling av behandlingsresultater vært praktisert lenge. Allerede i slutten av 1980-årene ble det i flere amerikanske stater offentliggjort løpende kliniske opplysninger og behandlingsresultater etter bypasskirurgi ved de enkelte avdelingene.
Noe av tanken bak offentliggjøring av behandlingsresultater er at det påvirker virksomhetens omdømme og på denne måten vil kunne motivere sykehusene og den enkelte helsearbeider til å levere bedre faglig kvalitet. Motivasjonen blir trolig ytterligere forsterket når man velger å knytte økonomiske incitamenter til gode behandlingsresultater. Dette er vanlig praksis i de fleste andre samfunnssektorer, men føles fremmed når det skal benyttes på offentlige helsetjenester.
Samme tendens ser vi også i utlandet, der man i enkelte land har gått langt i å vri helsefinansieringsordninger fra aktivitetstall og mot resultattall. I Norge har spesialisthelsetjenesten i de senere år vært inne i en prøveperiode, der deler av sentrale overføringer (500 millioner kroner) fordeles etter resultattall fra gitte kvalitetsindikatorer ((2) s. 67).
«Konseptet omkring økonomiske incitamenter fasinerer mange, men de fleste overser hvor vanskelig det er å utforme dem riktig slik at de fremmer ønsket adferd uten samtidig å ha (for mange) utilsiktede bivirkninger» (4). Sitatet er hentet fra en sentral fagbok i emnet kvalitetsforbedring av helsetjenester. Her pekes det på en rekke muligheter for uheldige tilpasninger til et system der åpne resultattall med konsekvenser for økonomi og omdømme rendyrkes.
Pasienter kan selekteres på den måten at man velger å behandle lettere tilfeller og sende fra seg pasienter med risiko for dårlige resultattall. For stor oppmerksomhet omkring det som måles, kan føre til at ressursene styres vekk fra tjenester som ikke måles. Slik kan noen grupper av pasienter bli vektet på bekostning av andre grupper med like stort behov for helsehjelp. Dette kan svekke kvalitetsdimensjonen om likeverdige og tilgjengelige tjenester for alle. Videre kan kortsiktige strategier med umiddelbare resultater på målte indikatorer bli prioritert fremfor mer langsiktige strategier med kanskje større potensial for kvalitetsforbedring. Det kan også være en viss fare for overbehandling i de pasientforløpene som indikatormåles – fordi man i sin iver etter gode tall ønsker å være på den sikre siden.