Primærhelsemeldingen som ble lagt frem tidligere i år (Mld. St. 26 (2014-2015 Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet) vier psykisk helsetjenester forholdsvis liten plass. Det presiseres at (forebyggende) helsetjenester til barn og unge er samfunnsøkonomisk svært lønnsomt.

Samtidig er den kommunale helsetjenesten for barn og unge såpass oppstykket og lite egnet til å fange opp barn som sliter og sikre dem et koordinert tilbud, at forebyggingsperspektivet er blitt et nedstøvet begrep. Skolehelsetjenesten gjør så godt de kan, men helsesøstre har ofte ikke tilstrekkelig kompetanse til å identifisere barn med tidlige tegn på skjevutvikling, som kan føre til psykiske vansker. Dette handler ikke minst om ressurser. PPT, som også er en psykologisk tjeneste, tar først og fremst hånd om barn og unge som trenger tilrettelagt undervisning. Tjenesten yter i liten grad psykologisk oppfølging til enkeltbarn. Lærerne er de som ser barnet mest, men også de har liten kompetanse på barn og unges psykiske helse. Så er det barneverntjenesten. Jeg har selv erfart fra tiden jeg arbeidet på en BUP-poliklinikk at ansatte ved barneverntjenesten ønsker å komme tidligst mulig inn i bildet, for å kunne sette inn hjelpetiltak i hjemmet når foreldre trenger støtte til omsorgsoppgaven. For mange er barneverntjenesten fremdeles en instans som «tar barna». Noe som er en svært ensidig og uriktig forståelse. Barneverntjenesten yter imidlertid først og fremst hjelp til omsorgsoppgaver.
 

Primære helse- og omsorgstjenester fanger bare i liten grad opp de minste barna som sliter med psykiske vansker. Jeg er av den oppfatning, etter mange år i BUP-feltet, og som tidligere leder for avdeling psykisk helse i en av bydelene i Bergen, at Norge mangler et tilbud til barn og unge med psykiske vansker på kommunalt nivå. Meland er ingen unntak, og jeg tror ikke det er særlig bedre i våre nabokommuner. I Norge havner barn og unge med psykiske vansker hos BUP. Det vil si, dersom de kvalifiserer til rett til helsehjelp, i henhold til den nasjonale prioriteringsveilederen BUP benytter ved vurdering av henvisninger. Det er underlig bruk av samfunnsmidler å sende ethvert barn som har psykiske vansker til BUP. Mange barn med psykiske vansker kunne vært hjulpet der de bor. Om det bare fantes et tilbud. Kommunene har fått tildelt midler til etablering av flere psykologstillinger. Kommunen besitter allerede sosialfaglig kompetanse. En egen psykisk helsetjeneste til barn og unge vil trenge begge deler.

Mye tyder på at det går mot sammenslåing av Nordhordlandskommunene. Det er vi i Meland Venstre for. Kommunereformen vil være et utmerket tidspunkt for å ta psykisk helsetjenesten under lupen og omorganisere den, slik at barn og unge i vår region kan bli hjulpet i kommunen der de bor. Dette krever imidlertid også en kompetanseheving hos de andre tjenester som jobber med barn, fra fastleger, til skolen, til helsestasjoner og hos barneverntjenesten. Når primærhelsemeldingen påpeker at forebygging er samfunnsøkonomisk lønnsomt, betyr det i praksis at vi trenger bedre kompetanse i våre kommunale tjenester, slik at barn fanges opp idet de viser de første tegn til psykiske vansker.

Angst og depresjon er eksempler på to tilstander som fremdeles er skambelagt, men som rammer nesten halvparten av befolkningen på et eller annet tidspunkt i livet. Barn er ikke unntatt. Dette er tilstander som kan behandles effektivt i primærhelsetjenesten, men da krever dette at kommunen(e) er villige til nytenkning. Tiden er moden for at barn og unge får det samme kommunale tilbudet som voksne med psykiske vansker. Tidlig intervensjon kan forebygge at barn blir pasienter i BUP.

Meland Venstre mener at kommunereformen gir en gyllen mulighet for en storkommune til å etablere en psykisk helsetjeneste for barn og unge. Den kostnaden skulle være enkel å forsvare.