Individuell jobbstøtte

De aller fleste mennesker ønsker å ha en jobb. Jobben strukturerer hverdagen, gir bedre selvfølelse, sosial tilhørighet og en følelse av å være til nytte. Når dette fungerer godt, er det helsebringende å være i jobb. Dessverre kan jobben av og til gjøre oss syke. Når kravene blir større enn det vi kan mestre, når vanskelige konflikter med sjefen eller kolleger preger jobbhverdagen, kan jobben føre til redusert livskvalitet og i verste fall sykdom.

Det er et grunnleggende menneskelig behov å føle seg inkludert og verdsatt, anerkjent og nyttig. Når man blir syk og opplever å få redusert sin funksjon, kan det gå på verdigheten løs. Derfor er det viktig at vi har ordninger som hjelper folk til å opprettholde eller gjenopprette sin verdighet. Å kunne fungere i jobb med de begrensningene man har, kan sammen med andre tiltak tjene et slikt formål.

BARRIERER. Det kan gå på verdigheten løs også for dem som går inn i voksenlivet uten å komme inn på arbeidsmarkedet. De trenger ikke å være alvorlig psykisk syke, men kan ha problemer med selvfølelse, prestasjonsangst – eller ha en mangelfull orienteringsevne i et jobbsamfunn som for dem er ukjent slik at de ikke klarer å skaffe seg en jobb ved egen hjelp.

Undersøkelser tilbake til 1980-tallet har vist at de fleste ønsker seg en vanlig jobb fremfor skjermede arbeidsplasser og dagtilbud. Man fant også den gangen at skjermede arbeidsplasser isolerer mennesker med psykiske lidelser fra storsamfunnet. Selv om det har vært gjort mye arbeid med integrering og aksept siden forrige århundre, er det viktig å være bevisst på hvordan vi som samfunn lett kan lage skiller mellom friske og syke.

JUMBO. Som behandlere blir vi ofte involvert i saker som angår sykefravær og arbeidsuførhet i forbindelse med at Arbeids- og velferdsetaten (Nav) krever legeerklæringer og spesialistuttalelser. Men har vi nok fokus på å trekke disse temaene inn i behandlingen av mennesker med psykiske lidelser?
OECD-rapporten «Mental health and work in Norway» konkluderer med at vi har store utfordringer på alle nivå i helsetjenesten for å bidra til å bedre integreringen mellom arbeidsliv og psykiatrisk behandling, og for å øke andelen av mennesker med psykiske lidelser som er i arbeid.

På tross av at Norge har den høyeste sysselsettingen av sammenlignbare land for den friske delen av befolkningen, ligger vi på jumboplass for dem med mentale lidelser.

SAMSPILL. Det har vært iverksatt en rekke tiltak for å redusere sykefravær ved psykisk sykdom. Blant annet kjøres rehabiliteringsprogrammer for å gjeninnsette folk i arbeid, og det holdes arbeidsforberedende kurs. Mange av disse tiltakene har ikke den forventede effekten, og stadig utprøves nye metoder og tiltak.

OECD- rapporten peker på en rekke forbedringspunkter der vi spesielt bør merke oss punktene som angår behovet for bredere og bedre samarbeid mellom helsetjenestene og rehabiliteringstjenestene og mellom klinikere og saksbehandlere i Nav.

IPS-MODELLEN. I vår poliklinikk har vi nylig innført en metode som nettopp innebærer et slikt samarbeid, «Individual placement and support» (IPS), eller individuell jobbstøtte. Dette er et tiltak gjennom Nav, men med en annen profil enn vi tidligere har vært vant til. Grunntanken er å hjelpe personer med alvorloge psykiske helseproblemer inn i ordinært arbeid med lønn og gi den støtten som kreves for å lykkes på arbeidsplassen.

Forskning viser at IPS er den metodikken som fungerer best på verdensbasis for å integrere denne pasientgruppen i arbeidslivet.

SKREDDERSYDD OPPLEGG. Metoden er gjennomprøvd og kvalitetssikret, og har i seg de elementene som etterlyses i OECD-rapporten. Pasienter i behandling meldes inn til IPS programmet, der vi etablerer et samarbeid mellom behandler, pasient og en såkalt jobbspesialist. Pasienten blir intervjuet om hvilke interesser og ønsker de har både når det gjelder type og mengde arbeid. Jobbspesialistene har kontakt med en rekke bedrifter og har mulighet til å forhandle frem et skreddersydd opplegg for den enkelte. Det er imidlertid viktig at pasienten er reell jobbsøker og kan takke ja eller nei til jobben.

For min del er dette en ny måte å jobbe på som jeg finner tilfredsstillende. Erfaringer fra samarbeid med Nav på gammelmåten har ikke alltid vært like fruktbar, og konsekvensene for pasienten kan bli store når det ikke fungerer som det skal. Innenfor rammene av IPS-modellen tror jeg det er større mulighet for å lykkes med både jobb og samarbeid. Jeg ser fram til å se resultatene fra prosjektet.
Legeliv, Dagens Medisin 13/2015