Bruk av tvang kan være nødvendig når mennesker står i fare for å skade seg sjøl eller andre. Oftest er likevel tvangsbruken et symptom på manglende ressurser eller kompetanse – eller kanskje helst politisk prioritering.
Europarådet kritiserte tidligere i år Norge for overdreven bruk av tvang i psykiatrien, og etterlyste bedre innsats for å få ned bruken av ufrivillig behandling av mennesker med psykiske lidelser. Det er ikke første gang Norge får slik kritikk.
Nå er det norske barneombudet ute med samme budskap. Ombudet hevder at barn i barnevernets omsorg og i psykisk helsevern, blir utsatt for overdreven bruk av tvang. Barna opplever tvangsbruken som krenkende og skremmende, og barneombudet mener det er en form for vold mot barn.
Ingen er uenig i at barn eller psykisk sjuke skal slippe å bli utsatt for vold og krenkelser. Samtidig er det klart at det kan oppstå situasjoner der personer med suicidal eller sterkt utagerende atferd må beskyttes mot seg sjøl eller hindres i å skade andre mennesker.
Slik tvang må imidlertid være blant de sjeldne unntakene. Målet må være å unngå å komme i situasjoner der tvang er nødvendig. Dette er også helsemyndighetenes mål, men tallene tyder ikke på at utviklingen går i rett retning. Tvert imot tyder tallene på at tvang tilhører hverdagen på en måte som er sterkt urovekkende.
Når nesten hvert tredje oppholdsdøgn i norske psykiatriske institusjoner er et resultat av tvang, er det altfor mye. Når små barn ned til sjuårsalderen blir utsatt for fysisk tvang regelmessig over et tidsrom på flere måneder, forteller det om systematisk bruk av tvang.
Tvang brukt i stor utstrekning er et resultat av manglende evne til å forebygge situasjoner der tvang blir siste utveg. Når tvang en del av hverdagen i institusjonene, er det et stygt symptom på en bredt sammensatt mangelsjukdom. Hovedansvaret har politikerne.
Ulike institusjoner kan hente mye på å forbedre rutiner og bygge kompetanse på tvers. Likevel er det umulig å komme utenom spørsmålet om ressurser. Sjøl om psykiatrien de senere årene er blitt noe høgere prioritert, er den ennå forsømt. Det er utrolig trist at vi har de samme symptomene i barnevernet.