Unges psykiske helse er et tema som i voksende grad er løftet frem i den offentlige debatten om frafall i videregående opplæring og den økende andelen av unge arbeidsuføre. Det er urovekkende at tretti prosent av unge ikke fullfører videregående opplæring, og at nærmere halvparten av disse igjen uttrykker at psykiske helseproblemer er en av de viktigste grunnene til at de ikke greier å henge med, og til slutt faller helt ut av skolen. Unge som faller ut av videregående opplæring og som i tillegg strever med psykiske vansker, er særlig utsatt for å bli varig ekskludert fra arbeidsmarkedet.

Internasjonal forskning tegner et tydelig bilde av den sterke koblingen mellom skole, læring og psykisk helse. Skolen har stor betydning for barns og ungdommers psykiske helse. Svake skoleprestasjoner påvirker den psykiske helsen og den psykiske helsen påvirker skoleprestasjonene, og dermed oppstår onde sirkler. Når kobling mellom psykisk helse og skoleprestasjoner er så sterk, er det overraskende at psykisk helse ikke er tema i Kunnskapssenteret for Utdanning sin frafallsrapport (2015). Rapporten tar for seg årsaker til frafall og tiltak mot frafall. Et eksplisitt fokus på psykisk helse er fraværende. Det er tankevekkende, når vi vet at psykiske vansker har så stor betydning for frafallsproblematikken.

Unge med psykiske helseproblemer forteller at god hjelp for psykiske vansker tar, utgangspunkt i hverdagen deres. Skolen er en svært aktuell hverdagsarena for unge mennesker. Psykisk helsehjelp og skole bør ikke gå i parallelle og separate spor, men møtes og skape et felles spor der de unges hverdag, drømmer og ønsker er utgangspunktet for den hjelp og støtte som gis.

Kunnskap om den sterke sammenhengen mellom skole, læring og psykisk helse utfordrer fagpersoner i skole og psykisk helsetjeneste, og ikke mist beslutningstakere og sentrale myndigheter, til å tenke utenfor separate ansvarsområder; der læring hører til skolen og psykiske helseproblemer hører til behandlingsapparatet. Det utfordrer også til å flytte blikket fra å forstå psykiske vansker som et individuelt problem, mot å se på omgivelsenes betydning for den enkelte unges psykiske helse. Vi må bruke ressurser på å gi de unge omgivelser med muligheter for å blomstre. Ikke vente med hjelpen til de er i ferd med å visne.

I Kunnskapssenter for Utdanning sin rapport fremkommer det at det er mange gode tiltak som er igangsatt for å hindre frafall fra videregående opplæring, men at ingen kan sies å ha større virkning enn andre. Det finnes altså ikke grunnlag for å si at ett tiltak er mer virksomt enn et annet. Sentrale funn er derimot at tiltak som viser seg å ha god effekt, inneholder muligheter for å etablere og opprettholde gode og tillitsfulle relasjoner, gjensidig samarbeid mellom involverte aktører og tjenester og at hjelpen blir satt inn tidlig nok. Dette er samsvarende med hva vi vet er god hjelp også for unge med psykiske helseproblemer.

Det er fint at det settes i gang tiltak og prosjekter som viser seg å være til hjelp, og at det rettes fokus mot dette temaet, som har store samfunnsmessige og personlige konsekvenser. Jeg kjenner samtidig på en uro over at vi i så stor grad retter oppmerksomheten mot tiltak som skal «få de unge gjennom» videregående opplæring. «Atferdsregulerende tiltak» skal forhindre skulk og fravær og styrke oppmøte. Det er sikkert mange dette er til hjelp for, og det er jo bra.

Det gir meg likevel en følelse av at vi overser noe eller noen; den unge gutten eller den unge jenta som ikke har funnet seg til rette i det eksisterende utdanningssystemet og som vi må «atferdsregulere» for å få økt gjennomføring i videregående opplæring. Skolen har vært et slit, det er bare så vidt de henger med, karakterene er i laveste sjikt og det samme er selvfølelsen. Fokus på tiltak som har til hensikt å endre atferd kan forstås dit hen, at disse unge det gjelder er noe som systemet skal fikse.

Hva om vi snur det på hodet og tenker at nå må vi fikse systemene slik at de passer til flere enn sytti prosent av de som begynner på sin rettmessige videregående opplæring? Da trenger vi flere parallelle alternative løp, og flere likeverdige veier til et fremtidig arbeid og selvstendig liv. Det vil kreve at vi justerer fokuset, bort fra individer som vi skal hjelpe til «å tilpasse seg», og mot at rammene må være så romslige at de gir reelle muligheter til alle unge. Jeg mener ikke at vi ikke skal lage gode systemer og tiltak for de som ønsker å fullføre eksisterende løp, men jeg mener like fullt at vi trenger flere fleksible og alternative veier for de som ikke passer inn i de løpene vi har i dag. Dette er ikke enten- eller.  Kan vi ikke tenke flere tanker på en gang? Jeg mener vi må det.

Vi trenger mer kunnskap om hva unge med psykiske helseproblemer selv mener er god hjelp for å styrke sin deltakelse i utdanning og arbeidsliv. Høgskolen i Buskerud og Vestfold utforsker dette i forskningsprosjektet «Ung og inkludert». Prosjektet foregår i en østlandskommune, er støttet av Extrastiftelsen og har en varighet på 3 år.