Frank Sandbye-Ruud (49) ble fysisk og psykisk såret i krig for Norge: Vil ta første steg tilbake mot arbeidslivet

Frank Sandbye-Ruud kjøpte i fjor et hus i Tjenngata og flyttet fra hovedstaden til lille Risør.

Oslo ble en tøff by å være i. Derfor søkte han seg bort.

Det er snart elleve år siden Sandbye-Ruud dro til Afghanistan som soldat, men tjenesten endte etter bare én måned.

– Sanden i Afghanistan er som kakao; den er utrolig finkornet. Det betyr at du blant annet ikke ser hull. Jeg sto toppsikring da vi gikk fra 60 kilometer i timen til null i et hull i veien, forteller han.

– Hadde jeg ikke hatt på skuddsikker vest hadde jeg ikke levd nå, fortsetter Sandbye-Ruud, som fikk maskingeværet smelt inn i brystet.

Han ble sendt hjem med alvorlige nakke- og ryggskader.

Da var i praksis hans militære karriere over, selv om han formelt var ferdig først i 2007.

– Det preget meg psykisk. Du tror at du er verdens farligste mann, men blir skadet i et forbanna hull. Det ble skamfølelse å reise hjem på den måten, sier 49-åringen, som er født i Eidsvoll, men oppvokst i Oslo.

Flere opphold

Frank Sandbye-Ruud gjennomførte førstegangstjenesten i 1985. To år senere vervet han seg til Heimevernet. Der kom han høyt opp, og fra 1993 til 1994 var han blant de norske styrkene i krigen på Balkan da Jugoslavia gikk i oppløsning.

– Det ble 15 måneder i Makedonia og Kroatia, og da var jeg «fed up». Jeg skulle aldri til Balkan igjen. Alt handlet om blodet du hadde i kroppen, hvilken folkegruppe du tilhørte, og ikke mennesker. Med feil blod på feil sted var du i trøbbel, sier Sandbye-Ruud.

I 1998 søkte han seg til Libanon på siste kontingent, men han var ikke ferdig med Balkan allikevel. Han ble spurt om å være med Telemark Bataljon til Kosovo i 1999.

– Det takket jeg selvfølgelig ja til. Telemark Bataljon var mye prestisje for meg, sier han.

– Det var et enda verre sted. Det var det samme jeg hadde opplevd tidligere på Balkan, bare ganget med ti. Etter bare to uker døde det en serber i armene mine. Han var skutt bare fordi han var serber.

Åpnet fotostudio

Sandbye-Ruud mener det var oppholdene i Libanon og Kosovo på slutten av 90-tallet som var starten på problemene.

– De største fikk jeg i Kosovo, men det var i Libanon problemene startet. Som soldat jekker man seg opp hver gang man er i en farlig situasjon, men når du kommer hjem skal du såkalt lande. Det har jeg aldri gjort, sier han.

I 2000 åpnet han fotostudio på Majorstuen, men fire år senere fikk han tilbud om å dra til Afghanistan.

– Det ville jeg. Året etter dro jeg ned, men jeg skulle aldri dratt. Jeg var ikke frisk.

Han forteller at spenningen var en del av grunnen til at han søkte seg ut som soldat.

– Men jeg ønsket også å gjøre en innsats. Det er ikke fredelige steder man drar dit. Det var min måte å gjøre noe humanitært. Det var soldat jeg har vært best til, sier 49-åringen.

Benektet

Frank Sandbye-Ruud har lagt bak seg en årelang kamp med systemet om NAV-støtte og medalje til psykisk sårede i internasjonale operasjoner for Norge, men for ham var det også en kamp å innse hva krigen har gjort med ham.

– 9. januar 2014, sier han.

– Frem til det benektet jeg alle psykiske diagnoser. Da fikk jeg beskjed av legen om at det var den siste fysiske undersøkelsen, og jeg måtte da innrømme at jeg hadde psykiske problemer. Det tok meg fjorten år. Jeg fikk diagnosen PTSD, sier han (posttraummatisk stresslidelse, red.anm).

Han landet aldri etter utenlandsoppholdene, for han fortsatte å patruljere i Norge.

– Jeg mistet også alle venner. Jeg ble asosial og støtte alle fra meg, men jeg skjønte ikke selv at noe var gærent, sier han.

– Det som er mest slitsomt er at man må kontrollere seg selv hele tiden. Det krever veldig mye psykisk energi, legger han til.

Premiert fotograf

I 2012 ble han hundre prosent ufør. Da hadde han forsøkt seg i fotografyrket igjen.

– Hun jeg drev sammen med burde få medalje, for hun kastet meg ikke ut før i 2010. Jeg prøvde meg alene året etter, men det gikk ikke, sier han.

Han forteller at han har vært fotointeressert siden han vokste opp i Oslo. I 1996 registrerte han seg som fotograf, og fem år senere ble det heltidsjobben hans. Han har også erfaring fra fotobutikk og restaurantbransjen.

– Jeg har alltid hatt med meg kameraet, forteller han.

Han har også markert seg som bryllupsfotograf. Han har flere medaljer å vise til, blant annet tre medaljer og syv diplomer i landskonkurransen. I tillegg til både bronse og gull i prisen «Årets Bryllupsfotograf», arrangert av Ditt Bryllup.

På stuegulvet i huset i Tjenngata, som er under oppussing, har han kamerautstyr som går lokalavisen sitt en høy gang.

– Jeg ønsker å prøve meg som bryllupsfotograf igjen. Klarer jeg 10–15 oppdrag i år er jeg veldig fornøyd.

Han er helt tydelig på at han ikke ønsker å forbli ufør.

– Nei, jeg skal ikke være hundre prosent ufør frem til jeg er 67 år. Jeg er usikker på om jeg kommer tilbake i hundre prosent, men jeg vil tilbake i arbeidslivet, sier Sandbye-Ruud, som ikke legger skjul på at han aller helst ville vært soldat.

– Men jeg har innsett at det ikke går, sier han.

Han håper å komme i kontakt med noen av byens andre veteraner. Han er styremedlem i veteranorganisasjonen SIOPS.