GRAN: Det har snart gått fem år, men terroren på Utøya preger fortsatt livet til Elin Skovly. Og mange andre av de overlevende.
22. juli 2011 ble livet til folkehjelperen Elin Skovly snudd totalt opp ned. Norsk folkehjelp hadde tidligere tatt seg av mindre skader, som skrubbsår og en og annen bruddskade. Aldri noe alvorlig. Så ble plutselig den idylliske øya forvandlet til et mareritt for alle som var der. Både Elin og ektemannen Guttorm Skovly reddet mange AUF-ere inn i skolestua, der de lå lenge og hørte at gjerningsmannen gikk rundt på øya og henrettet folk.
Mange sliter fortsatt
– Det går ikke an å forestille seg hva en slik opplevelse gjør med deg. Det har vært lite fokus på tidsaspektet, men min erfaring er at det tar lang tid. Veldig lang tid. Det er selvsagt individuelt, men det er fortsatt mange som sliter psykisk. Som ikke har klart å ta opp igjen skolegang eller har kommet seg ut i jobb, sier Skovly.
I februar trykket Hadeland et dikt der Elin beskriver et tankekart hun har i hodet. I diktet ber hun folk ha forståelse for at de overlevende etter denne terroren trenger tid.
– Det er ikke så lett å se utenpå at noen har det vanskelig. Derfor er det kanskje ikke så lett å ta hensyn til det? spør hun.
Selv er Elin tilbake i en jobb på deltid, og hun føler at ting stadig går bedre og hun er litt nærmere å finne tilbake til sitt gamle jeg. Det blir stadig litt lengre mellom hver gang de vonde tankene kommer.
Mye som trigger
– Det går framover. Ingen tvil om det. Samtidig skal det ikke mye til. Nyheter om terror andre steder i verden påvirker tankene. Av og til må jeg bare holde meg unna nyhetene en stund, forteller hun.
Nylig var gjerningsmannen igjen i medias søkelys. Han gikk til sak mot Staten for det han kalte uverdige soningsforhold. Selv om det også trigger noe i Skovly, mener hun at det var riktig at media omtalte saken.
– Jeg synes de framstilte saken på en god måte. Og jeg synes også de fikk fram hva slags skrudd person han egentlig er, sier skovly.
Norsk Folkehjelp Hadeland mistet ett av sine medlemmer på Utøya, men lot ikke det stoppe dem. I fjor sommer hadde de igjen ansvaret for den medisinske beredskapen under AUFs sommerleir. Også Elin var med dit, og angrer ikke.
– Det var også en form for terapi. Å oppleve at ungdommen igjen inntok øya, hadde det morsomt sammen og samlet seg om ulike aktiviteter, var utrolig fint. Det viste på mange måter at terroren aldri kan vinne over oss, sier hun.
Meningsfylt verv
Nylig ble Skovly valgt til første nestleder i Norsk Folkehjelp sentralt. Hun følte seg klar til å gjøre en større innsats for organisasjonen hun har vært en del av i en årrekke.
– Det er et veldig meningsfylt arbeid. Et frivillig verv som gir med mye. Så langt har jeg ikke angret på at jeg takket ja til det, sier hun.
I sitt hode tenker Skovly at hun for hver dag som går er litt nærmere målet. At den lange prosessen etter hendelsene i 2011 er en erfaring hun skal ta med seg videre, uten at det skal prege hverdagen.
– Inntil da vil jeg be om forståelse fra folk rundt meg og andre overlevende etter terroren i Oslo og på Utøya.
– Jeg ber om at vi må få bruke den tiden vi trenger. Og at ingen dømmer oss hvis vi har en litt tung dag. Det er lett å tenke at vi skulle vært over det nå, ettersom det har gått så lang tid. Men det er ikke helt slik det fungerer. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor lang tid den enkelte trenger for å bearbeide slike hendelser. Det er utrolig individuelt, påpeker Skovly.
– Det tar tid
Psykolog Øystein Teigre bekrefter at noen trenger lang tid på å komme seg tilbake til et normalt liv etter sterkt traumatiske opplevelser.
Allerede klokka 18.15 den 22. juli 2011 fikk psykolog Øystein Teigre melding om å komme til Sundvollen sporenstreks. Der møtte han mange av de overlevende etter Utøya. Han peker på at det er store variasjoner i hvordan folk takler det grusomme som skjedde den dagen.
– Jeg har møtt mange ungdommer som hadde opplevd grusomme, vonde ting før og som også hadde hatt et liv med psykiske vansker tidligere. Da ligger det en sårbarhet i bunnen, som gjør at Utøya-opplevelsene blir større, sier han.
Mange sliter fortsatt
Han understreker at hjelp i tidlig fase er viktig. Da snakker han om traumebehandling og sorgbearbeiding.
– Det er veldig mye som spiller inn i forhold til hvor lang tid ting tar. Personligheten, individuell sårbarhet og mestring av følelsene. Hvilken grad av nærhet tapene har, betyr også noe, sier han.
Psykologen forteller at han vet om noen som fortsatt er helt slått ut av det som skjedde.
– Noen kommer seg bra og noen kommer seg litt på kort eller lang sikt. Og noen kommer seg dessverre aldri. For dem blir det en varig sak, selv om tiden selvsagt vil gjøre smerten mindre, sier han.
Han mener det er lett å glemme at mange fortsatt sliter.
– Etter en tid tenker man at det ikke er et problem så lenge det ikke synes, påpeker han.