«Jeg mot meg» nrk
FOTO: Fra tv-serien «Jeg mot meg»/NRK/ANDRIS SØNDROL VISDAL

Nå er det tid for psykisk helse

Politikerne bør bekjempe psykiske lidelser og selvmord som de har tatt opp kampen mot røyking og trafikkdød.

NRK har de siste ukene vist serien «Jeg mot meg». I den følger vi et knippe ungdommer som har valgt å stå frem med sine utfordringer i hverdagen. Programmet har til hensikt å være med på å senke terskelen for å snakke med noen når man har det vanskelig. Eksemplene dreier seg rundt alt fra ensomhet til mangel på å bli akseptert for den man er.

Dessverre er ikke disse ungdommene alene om å ha slike utfordringer. Unge som gamle opplever vi stunder tøffere enn andre, og vi vet at noen situasjoner kan bli så krevende at det blir vanskelig å komme seg ut igjen. Spørsmålet må derfor handle om hva vi kan gjøre for å gi en ekstra håndsutstrekning til dem som har behov for det.

Den nasjonale helsedebatten har historisk vært preget av sterkt fokus på somatikk, og tilsvarende lite på det som handler om vår mentale helse, til tross for at dette er en vesentlig del av hvordan vi har det og føler oss. Mye tyder på at utviklingen går i riktig retning, men det går for sakte. Fremdeles er det mange som ikke opplever å ha noen å dele utfordringene med når de oppstår. Dette er noe som ikke har vært tatt nok tak i politisk. Det er på tide at det inntar den politiske arenaen med full styrke.

Undersøkelser tyder på at menn er underrepresenterte i tallmaterialet.

Akkurat som at man ikke kan lindre alle somatiske sykdommer, kan man heller ikke hjelpe alle ut av psykiske lidelser, men man kan gjøre grep som kommer til å fungere for veldig mange. Det er fremdeles stor optimisme knyttet til å løse kreftgåten og AIDS-mysteriet. Den samme optimismen må vi ha når det gjelder psykiske lidelser.

Folkehelseinstituttet skriver i en rapport at det samfunnsøkonomiske tapet ved psykiske lidelser ligger et sted mellom 60 og 70 milliarder årlig, med den menneskelige belastningen hver enkelt opplever holdt utenfor beregningen. I tillegg til å koste samfunnet milliarder, er det verdt å ta innover seg at mennesker med psykiske lidelser lever 15-20 år kortere enn befolkningen for øvrig. Dette er opplagt at dette bør gjøres noe med. Røyking har vært en av helsemyndighetenes fanesaker de siste årene, og nå er det på tide at arbeidet med mental helse får den samme oppmerksomheten.

Amagasin_mandag_hvit 3

I 2015 døde 123 mennesker i trafikken i Norge. Dette er 123 menneskeliv og skjebner for mye, til tross for at det er det laveste tallet siden 1947 (ifølge SSB). Til sammenligning er det anslagsvis 5-600 mennesker som går til det skritt å ta sitt eget liv hvert eneste år, og blant disse er det flest menn. Fra politisk hold er det et bred enighet om «nullvisjon» for antall drepte i trafikken. Dette burde også være målsettingen for arbeidet med mental helse.

Undersøkelser tyder på at menn er underrepresenterte i tallmaterialet som finnes over hvor mange som tar kontakt med helsepersonell om selvmordstanker. Denne indikasjonen bør uroe og trigge oss til handling. Dersom aksepten øker for å kontakte hjelp når det er som mørkest, vil dette trolig bidra til å redusere skadeomfanget av psykiske lidelser, samt redusere selvmordsraten. For å oppnå dette trenger vi at helsevesenet tar ekstra grep for å tilnærme seg særlig unge menn. Det handler om mer forebygging på skoler, lavere terskel for å henvise folk i faresonen til behandling og større fokus på kunnskapsdeling om konsekvensene av rusmiddelbruk i sammenheng med psykiske lidelser.

Blant annet må penger til helsesøstre øremerkes.

Allerede har vi tiltak som vi vet virker. For de letteste lidelsene, som utgjør omtrent halvparten av tilfellene, vil lavterskeltilbud som psykolog og helsesøster hjelpe godt på vei. Det skal ikke være slik at man må være forkjølet for å komme i kontakt med helsevesenet. Når vi har behov for det, må det være noen som har tid umiddelbart, uten at vi må stå i en flere måneders lang kø.

For ungdom er det spesielt viktig at noen er der når behovet oppstår. Dersom man må gå og vente i ukesvis, for så at helsesøster kun har to og et halvt minutt til å hjelpe, er ikke det godt nok. For hver eneste ungdom som fullfører videregående skole, har NTNU-forskning anslått at verdien for samfunnet per hode er på rundt én million kroner. Det betyr at hvis en helsesøster klarer å hjelpe bare én elev som er i ferd med å falle fra, vil stillingen finansiere seg helt selv. Samfunnsøkonomien i det å gjøre noe med psykiske lidelser er god, og enda bedre hvis man klarer å hindre at noen blir stående varig utenfor arbeidslivet.

Folkehelseinstituttet sier at hele 30-50 prosent av oss kommer til å få en psykisk lidelse i løpet av livet. Vi kan ikke lenger sitte og se på at folk sliter når vi helt konkret vet hva som må til. Det er på tide å rette mer fokus mot mental helse gjennom å bevilge mer forskningsmidler, mer penger til kommunenes helsetilbud og anerkjenne at samfunnet har like stor anledning til å gjøre noe med folks depresjoner som med deres fysiske sykdommer.

Til syvende og sist handler det om å bry seg.

Statsminister Erna Solberg skal ha skryt for én ting, og det er at hun valgte å sette fokus på mental helse i sin nyttårstale, og i forlengelsen av dette har brukt tid på å møte flere som kan fortelle sterke historier. Det er denne type åpenhet samfunnet trenger. Samtidig savner jeg at regjeringen iverksetter politiske tiltak – en storoffensiv som betyr en forskjell for folk. Det holder ikke å bruke store ord i en nyttårstale, men man må faktisk gjennomføre noe som monner. Blant annet må penger til helsesøstre øremerkes slik at ikke 70 prosent av pengene brukes andre steder, slik tall fra SSB viser om de 200 millionene som ble bevilget til styrking av skolehelsetjenesten i 2015.

Arbeiderpartiet har anerkjent viktigheten av å forebygge og motvirke psykiske lidelser, og tiltakene har styrket seg de siste årene. Likevel må partiet lage en enda skarpere profil på psykisk helse når neste alternative helsebudsjett skal legges frem for Stortinget; mer penger til forskning, mer penger til forebygging og samtaler, og det handler om et styrket apparat som er i stand til å hjelpe folk raskt.

Til syvende og sist handler det om å bry seg. Alle som én opplever vi at livet ikke går helt på skinner, og vi bør stille opp i disse situasjonene. Vi kan gjøre mye for å minimere skadene og hjelpe hverandre opp igjen.

AMagasin_mandag 2