Uetisk å tilby valg?

Psykiater Jan Ivar Røssberg er bekymret for innføringen av medikamentfri behandling i psykisk helse i Aftenposten 13. juni. Røssberg hevder at slik behandling av de alvorligste psykiske lidelsene er uetisk og eksperimentell. Jeg mener imidlertid han bommer.

Det utfordrende i dette er at vi skal ivareta ulike behov på samme tid. Røssberg er opptatt av forskningsgrunnlaget, og det er bra. Han stiller spørsmål om hvordan vi kan innføre et tilbud uten å vite at det virker. Et betimelig spørsmål. Ting bør virke. Men på hva? Utgangspunktet for kravet om medisinfrie tilbud er at helseminister Bent Høie mener at ingen skal måtte tvinges til å ta medisiner. 

Det synes som om Røssberg ikke har fått med seg at Høie her gir uttrykk for et verdiladet politisk syn – ikke evidensbasert helsefag. Slike normative oppfatninger er det er vanskelig, for ikke å si umulig, å stille krav om forskning til. Ingen forskning kan gi oss svaret på om det er riktig eller galt å gi aktiv dødshjelp, men politikerne må ta stilling.  Når det gjelder medisinfrie tilbud er vi i et tilgrensende landskap. 

Når pasienter rapporterer at det mest integritetskrenkende de er blitt utsatt for er tvangsmedisinering må vi spørre om det er riktig å gjøre det. Selv om noe forskning viser at det kan forhindre selvmord. Spørsmålet om man skal igangsette behandling 11 uker før for på sikt å øke sjansen for total tilfriskning kan være lett hvis pasienten er med på å ta pillene. Hvis vi må krenke pasienten for å oppnå dette er ikke spørsmålet lenger så lett. Helliger målet midlet? Er det greit å krenke noen fordi vi mener det på sikt er til deres eget beste? Dette et grunnleggende etisk spørsmål som ikke kan avgjøres med henvisning til «forskning viser at…».  Forskning viser at du lever lenger om du reduserer inntaket av sukker og trener mer. Det er til ditt eget beste. Hva hvis noen tvang deg til det? 

Dette er det sentrale spørsmålet når det gjelder medisinfrie tilbud. I hvilken grad må vi forsøke å finne et alternativ når pasienten blir krenket av tilbudet vårt? 

Da er det kanskje på tide å lytte til, og legge mer vekt på, hva de som mottar hjelpen vil med sin behandling, og sitt liv. Og ikke minst også huske at evidensbasert behandling krever at vi tar i bruk forskning, kombinert det med klinisk erfaring, og at dette alltid skal veies opp med pasientens preferanser, ønsker og prioriteringer. Samvalg skal gjelde alle, og gir alltid best resultat på individnivå. 

Jeg har fulgt brukerorganisasjonenes kamp for medikamentfri behandling tett helt siden de startet sitt arbeid. Kampanjen har fått støtte av Rådet for psykisk helse, der bl.a Psykiaterforeningen, Psykologforeningen og samtlige breddeuniversiteter i Norge er med, i tillegg til en rekke brukerorganisasjoner. Og jeg kan berolige Jan Ivar Røssberg med at hverken brukerne eller vi som representerer fagfeltene er en gjeng fanatiske psykiatri-hatere som vil rydde all medisin ut av psykisk helse. Men vi er for at de trenger hjelp får et valg. 

De fleste brukerorganisasjonene representerer folk som aldri ville velge medisiner igjen om de fikk en psykisk lidelse, eller ble verre av den de har. De har opplevd å bli medisinert, ofte med tvang, på krenkende måter og noen til og med traumatiserende. De beskriver at medisinene har gjort det umulig for dem å ta tak i livene sine, de har passivisert dem, og det har fjernet dem fra seg selv. 

Røssbergs innlegg  antyder at han mener det nå nærmest vil bli en medisinfri-bonanza i psykisk helse. Det tror jeg han kan ta helt med ro. Jeg har tillit til at pasienter som møtes på en god og respektfull måte, gis god og tilpasset informasjon om hvilke valg de har, hva som er effekten av de ulike tilbudene og hvilke virkninger og bivirkninger de har, kan ta en beslutning sammen med oss som skal hjelpe om hvilken behandling som er best for dem, og det de vil oppnå med å få hjelp.