Publisert: 08. august 2016.   Endret: 08. august 2016
Likke-knapp på tastatur

Facebook - til hjelp eller forbannelse i krise?

Facebook - til hjelp eller forbannelse i krise?

Å dele tunge tanker på Facebook kan fort gjøre vondt verre, mener napha.no-blogger Rigmor Galtung.

De sitter alene hjemme i sin egen stue. Får ikke sove, har ingen familie som sover i rommet ved siden av. Ingen som kan trøste og berolige, en som kjenner deg. Krisa er stor, og desperasjonen enda større. Hvem kan man snakke med nå klokka to på natta? Hvordan og hvor kan man få ut alle de vonde, depressive eller psykotiske vrangforstillingene, eller de villeste ideer som ikke gir sammenheng eller blir forstått av andre enn en selv ?

Tyr til tastaturet

Vet jeg kan ringe en krisetelefon eller snakke med nattevakta her jeg ligger på akuttposten, hvis vedkommende har tid. Men orker ikke, tenker ikke så langt, vil egentlig ikke snakke med noen.

Finnes det en løsning? Ja, jeg kan skrive det ned. Ikke som egne notater i en dagbok, men jeg kan dele det dystre og det vonde med andre ved å la fingrene løpe over tastaturet…. Få det ut av mitt eget hode. Jeg vil ikke snakke, ikke forholde meg til andre, bare fullføre tankerekkene mine uten at noen forstyrrer meg med spørsmål eller kommentarer - det er for krevende og skummelt. Jeg kan skrive ned alt jeg tenker - på FACEBOOK.

Et ”fristed”

Jeg har lest mange og lange avhandlinger på Facebook og andre steder, fra mennesker som helt tydelig er i ubalanse, som er syke og med ulidelig indre smerte. Noen skriver at de er innlagt, men at de allikevel ikke orker eller har noen å snakke med når angsten, desperasjonen og sykdommen river og sliter i kropp og sjel.

For noen blir de sosiale mediene et ”fristed”, en arena der man tror man bare er blant ”venner”. Men er man nå det?

Skammen svir som piskeslag

De to-tre, kanskje 400 vennene man har, er ikke alltid folk man kjenner eller har et fortrolig forhold til. Selv har jeg godtatt mange forespørsler fra fremmede på Facebook. Kanskje dumt, men dette er slett ikke uvanlig. Man sier ja til en forespørsel for ikke å såre, for at mennesker ikke skal føle seg avvist. Problemet er bare at ikke alle som godtar venneforespørsler fra fremmede har like mye innsikt i psykiske problemer eller lidelser. For enkelte kan slike oppdateringer virke både skremmende og ubehagelige.

Hva gjør man da? Jo, mange sletter vedkommende, og den som har det vondt kan kommet til å føle seg enda verre…. Ikke bare har jeg det vondt, nå er jeg også avvist, avvist fordi jeg viser fram symptomene mine. Skammen svir som piskeslag når man ser at 10 stykker har forlatt ”vennskapet” etter at desperasjonen tok overhånd. ”Likes-ene” kommer ikke, og ingen svarer på de rare og uforståelige tankene man har delt. Ensomhetsfølelsen blir nesten like utålelig som de ”syke” tankene. 

Et stikk av ”jeg er lite verdt”

”Likes” har for mange blitt en slags bekreftelse på hvor populær, viktig eller hvor mye verdt man er. For mange er antall likes enormt viktig. Man trenger på ingen måte være i krise for å oppleve et lite stikk av at ”jeg er lite verdt” når ingen, eller bare et par-tre venner, har likt det man har lagt ut. De fleste ”rister av seg skuffelsen” og fortsetter å legge ut ting. Ved neste korsvei får man plutselig en hel haug ”entusiastiske” tilbakemeldinger. Selvtilliten og selvfølelsen er tilbake.

Jeg er på langt nær den eneste som har reflektert over dette. Men det som virkelig slo meg her en kveld var at dette antakeligvis oppleves mye verre for ensomme og syke mennesker.

Lettere å drite seg ut i fylla

Å bli beskyttet mot seg selv er jo noe noen og enhver kan trenge av og til, når for eksempel ”fylla har skylda”. Dersom man ikke har et virkelig alkoholproblem, er man ofte sin egen ”veileder”. Man skjønner at det man har lagt ut er helt ”på jordet”, sletter det umiddelbart degen derpå. Kanskje litt flau og skamfull, men ikke verre enn at man selvironisk skriver et par- tre setninger om hvorfor ord og uttrykk gikk ”hulter til bulter ”et øyeblikk, Resultatet er som regel tilgivelse” og latter - et resultat man absolutt kan leve godt med! 

Det er noe helt annet er å føle at man må be om unnskyldning for alle de depressive, uforståelige ”avhandlingene” man har skrevet. Ting man har skrevet fordi man er syk. Da har man jo egentlig ikke noe å skamme seg over, eller be om unnskyldning for. Men reaksjonene fra andre blir ofte helt annerledes enn om man ”driter seg ut” en sen nattetime etter en fuktig bytur.

Hvordan hjelpe

Mange som er syke har heller ikke selvinnsikt nok til å forstå hvilke ringvirkninger slike ”dagboknotater” kan få…. At folk ser på deg som fullstendig ”gal”. Isolasjon, og enda sterkere følelse av å være annerledes og mislykket, kan bli resultatet. Det blir en negativ spiral det er fryktelig vanskelig å komme ut av.

Jeg vet ikke helt hva man kan gjøre for å hjelpe disse menneskene. Jeg vet at å gå inn i deres verden ikke nødvendigvis er løsningen, og man kan ikke være ”terapeut” for alle. I en krise er man dessuten ofte grenseløs, og det er farlig å ”starte” et arbeid man ikke har forutsetninger eller tid til å gjennomføre. Er et ”like” og noen trøstende ord bra? Skal man sende bekymringsmelding til noen?

Jeg tror kanskje det viktigste bidraget fra oss som har egne erfaringer med for eksempel depresjon og angst kan være å dele egne refleksjoner fra et ”friskt” perspektiv. Det kan være godt for en i krise å se at ”det går over”, og at andre har opplevd noe lignende.

For andre kan noen trøstende ord eller et ”like” kanskje være nok til at vedkommende i hvert fall føler seg ”sett ”, om ikke helt forstått? Å lære seg å utvise empati for noen eller noe man ikke helt forstår kan være en fin ”oppdragelse” for de som ser ut til å mangle slik kunnskap ….. Fra et slikt perspektiv kan ”de tunge delte tankene” være lærerike og nyttige å lese for mennesker som ikke vet, eller har kjennskap til hva det vil si å ha en psykisk lidelse. Det kan være fint for de som strever med fordommer og frykt å se at menneskesinnet er mangefasettert og uutgrunnelig, og at forståelse for dette ofte kan være den beste medisin for den som er syk!

RIGMOR GALTUNG
  • Galtung blogger jevnlig for napha.no.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen