Hvert år tar over 500 mennesker i Norge sitt eget liv. Det antas at ti ganger så mange forsøker. Det betyr at nærmere 15 personer aktivt prøver å gjennomføre selvmord hver dag, og at mange, mange flere tenker på det. Tallene er store og vanskelige å fatte og likevel bare en del av historien. Dette er sønner og døtre, brødre og søstre, kollegaer, klassekamerater, venner, naboer… Det er mennesker som mange vil savne og som ingen vil miste.

Kirkens SOS er en av mange som jobber med å endre denne statistikken. Hver eneste dag kjemper vi på livets side, og like ofte opplever vi at det er mulig å forebygge selvmord. Nettopp derfor er vi opptatt av å benytte Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september til å oppfordre til åpenhet om et vondt og ofte tabubelagt tema.

Noen ganger må vi snakke om liv og død. «På en tung dag kan jeg skrive til dem fordi jeg vil at noen skal skrive tilbake til meg at jeg ikke må ta livet av meg. Og det gjør de». Sitat innskriver. Daglig besvarer våre frivillige langt over 400 henvendelser fra mennesker i følelsesmessige og eksistensielle kriser. Vi vet hvilken effekt og betydning en samtale kan ha når døden oppleves som eneste utvei. Noen ganger er samtalen i seg selv nok for å holde dødstankene på avstand. Andre ganger bidrar dialogen til refleksjon over hvilke alternativer som finnes og gir styrke til å holde ut enda litt lenger.

Men er det egentlig så lurt å snakke så direkte om selvmord? Vil ikke det sette i gang farlige tanker hos noen som har det vanskelig? Vår erfaring er at dette ikke stemmer, og erfaringen bekreftes fra fagmiljøene som jobber med forebygging av selvmord. De aller fleste opplever det befriende når de endelig våger å sette ord på tankene om å avslutte livet. Selvmordstanker er vonde å bære på, og blant mange fortsatt et tabu. De færreste opplever å kunne dele tankene om døden med sine fortrolige. For andre er nettopp mangelen på nære relasjoner en del av det som er vanskelig.

Å forebygge selvmord er en kompleks og sammensatt jobb som krever innsats fra mange hold. Samtidig finnes det konkrete og forebyggende handlinger som vi alle kan bidra med – det er viktig å ikke undervurdere den gode samtalen.

Hva sier jeg til noen som vil dø? Ingen av oss kan ta på oss ansvaret for å finne løsningen på det som er vanskelig i andres liv, men vi kan lytte til den usensurerte versjonen av livet. Etter over 40 år som krisetjeneste er det kanskje det aller viktigste Kirkens SOS har lært – at vi verken kan eller trenger å ha svarene. Det vi trenger er å møte med interesse, åpenhet, varme og respekt. Vi kan være tilstede der og da, stille spørsmål for å belyse situasjonen, tåle å gå inn i det som er vanskelig og vise at vi bryr oss.

Vi mennesker er kompliserte skapninger, men felles for oss alle er at vi har behov for å føle oss trygge på at vi er akseptert slik vi er – med alle våre feil og mangler. Ta deg litt tid til å lytte.

- Og still gjerne ett og annet spørsmål som viser at du faktisk bryr deg. Når du kjenner at noen lytter føler du deg sett og at du faktisk betyr noe. For mange av våre innringere og innskrivere er dette det aller viktigste.

Ved å vise at du bryr deg kan du gjøre en forskjell - og bidra til at et annet menneske velger livet i stedet for døden. Så enkelt og så utfordrende, og alle kan bidra.