Vilkårlig psykologhjelp

Hvorfor skal noen få pasienter få gratis psykologisk behandling i flere år mens andre ikke en gang får en vurderingstime?

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Siste måneden har jeg flere ganger som fastlege vært fortvilet over dagens situasjon der psykisk syke ikke får hjelp. Når de ikke er så alvorlig syke at jeg kan påberope dem retten til øyeblikkelig hjelp, det vil si at de kan skade seg selv eller andre, blir våre pasienter henvist til lange køer hos psykologer med driftsavtale. Dette er uverdig og rammer de svakeste gruppen i samfunnet mest.

Den typiske pasienten er en kvinne i 40-årene som har slitt med mange somatiske helseplager og etterhvert fått psykiske plager med angst og moderate depressive plager. Hun har fått dårlig råd på grunn av manglende arbeidsevne og sliter med sine psykiske plager. Det går ofte går ut over barn i tenårene. Hun trenger sårt samtalebehandling for å fungere i hverdagen og gi den omsorgen som ungdommene i hjemmet trenger.

Denne kvinnen blir ikke prioritert hos en avtalepsykolog, men henvises til å bruke de helprivate psykologene. De har naturlig nok en timepris som kun de med helseforsikring eller de økonomisk priviligerte kan ta seg råd til. Slik kan vi ikke ha det i 2016.

Psykologer med driftsavtale har et fast tilskudd for å gi psykologtjenester til befolkningen. I Helse Bergens nedslagsfelt er det 67 psykologer med driftsavtale. Pasientene blir henvist fra fastlegene
eller andre spesialister og betaler et lovbestemt beløp for en konsultasjon som nå er på 320 kroner.
Etter seks konsultasjoner får pasientene frikort. Det betyr at pasienten ikke trenger å betale for ytterligere behandlinger hos psykologen resten av året.

Noen av mine pasienter har gått til psykolog ukentlig i åresvis uten at jeg som henviser har fått noe som helst tilbakemelding underveis. Dette er et system som i disse tverrfaglig og samhandlingstider har gått ut på dato. Retten til psykologbehandling er på lik linje med fastlegetilbudet et felles gode som alle må ha rett til når fastlegen finner det nødvendig å henvise. For å møte dette må både kapasiteten øke og turnover av pasienter bli større hos psykologer med driftsavtale.

Et annet problem er at de som henviser pasientene til avtalepsykologer,
ikke har oversikt over hvor lang ventetid de enkelte psykologene har, hvilke metoder de arbeider etter, eller aldri får tilbakemelding etter endt behandling. Derfor blir ofte pasienten bedt om selv å orientere seg om hvor de eventuelt kan komme raskest til. Detter er vanskelig nok å klare for friske mennesker da tilgjengeligheten hos psykologene med avtale er et kapittel for seg. De færreste har bestilling via internett, og ringer man, er det som regel en telefonsvarer som ber pasienten om å sende henvisningen. Svar kan det ta måneder å få. Det finnes sjelden eller aldri informasjon om ventetid etc.

I tillegg til avtalespesialistene har vi også distriktspsykiatriske poliklinikker (DPS-ene) som også skal ta i mot pasienter med psykiske lidelser. Fastlegene vet at det nesten aldri er mulig å få time på et DPS til
en pasient som ikke er svært alvorlig psykisk syk. Standardsvaret vi får når vi søker inn pasienter med moderate plager er: "vi ser oss desverre nødt til å returnere henvisningen da vi for tiden har kapasitetsproblemer. Denne pasienten bør henvises til en avtalespesialist".
Da er ringen sluttet.

Dette er en systemsvikt, og de regionale helseforetakene (RHF-ene) må snart ta ansvar for å få på plass et fungerende system. Slik det er i dag, går det ut over de svakeste pasientene som ikke lenger orker å hevde sin rett.

Jeg stiller følgende spørsmål:

• Er det rett prioritering at noen få pasienter skal beholde godet med gratis behandling i flere år når andre ikke en gang får tilgang til en vurderingstime på grunn av manglende kapasitet?
• Burde det ikke settes et timetak for behandling for ulike problemstillinger før pasienten eventuelt vurderes på ny for videre behandling?
• Burde ikke psykologer ha plikt til en viss turnover av pasienter slik at de til enhver tid kan ta imot nye pasienter til vurdering?
• Burde ikke avtalepsykologer forplikte seg til å være på helsenett, prioritere sine pasienter og være forutsigbare aktører – som alle andre i helsevesenet?