– Jeg var ikke god mot barna mine, sier Anette Morèn (62) til Altaposten tre dager før hun ankommer byen i forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, som markeres på universitet lørdag 8.oktober. Morèn er blitt norgeskjent etter at hun stod frem offentlig og innrømmet at hun har utsatt egne barn for både fysiske og psykiske overgrep.
– Jeg var en forferdelig mor, sa Morèn til magasinet Tara, hvor hun i 2015 ble nominert til Årets modigste kvinne.
Sykepleien i Hammerfest
Morèn ble født i Gøteborg, men har bodd i Finnmark i mange år. På 70-tallet startet hun på sykepleierskolen i Hammerfest, hvor hun traff en mann fra Øksfjord. Med få års mellomrom fødte hun tre små jenter og det var da demonene begynte å lekke ut av Anette.
– Jeg skjønte ikke før senere at det var fordi jeg selv var utsatt for overgrep som barn at jeg ikke klarte mine egne barn. Det var noe med dem som gjorde at de minnet meg om noe jeg hadde fortrengt, sier Morèn til Altaposten.
– Er det vondt å rippe opp i de vonde opplevelsene gang på gang, som når jeg ringer nå eksemeplvis?
– Nei, virkelig ikke. Jeg har holdt på i 25 år å finne ut av hvem jeg er og på å gå gjennom min begredelige barndom. Til å finne ut hvorfor jeg hadde vondt i hodet og vondt i magen. Så nei, det er ikke vondt. Jeg er glad for at jeg har skjønt at det er opplevelsene jeg har båret inni meg, som har gått utover barna mine.
Utsatt for overgrep
Familien vokste opp tilsynelatende som alle andre familier. Morèn hadde en god jobb og utad var fasaden på topp. Men hjemme mistet Anette ofte besinnelsen. Ørefiker og jevnlige raseriutbrudd gjorde døtrene nervøse og redde.
– Hvordan skulle jeg kunne vise kjærlighet, når jeg aldri selv hadde fått kjærlighet fra min mor, spør hun retorisk. Ikke før hun begynte i kroppsterapi, kom vendepunktet.
– Det jeg hadde opplevd som ettåring har bevisstheten fortrengt, men kroppen glemmer ikke. Når små barn blir utsatt for forferdelige ting fortrenger de det mentalt, men det ligger lagret i kroppen, sier Morèn, som forteller at hun fortsatt har traumer i kroppen etter det hun ble utsatt for som barn.
– Ingenting skader et barn mer enn å bli utsatt for seksuelle overgrep, mener 62-åringen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Som mor kan jeg lure på hvor grensene går i forhold til hva som er greit og ikke greit når det gjelder grensesetting. Eksempelvis når treåringen vil gå ut i t-skjorte når det er iskaldt og får raseriutbrudd når han blir nektet. Hvordan skal vi som foreldre forholde oss til oss selv og barna mener du?
– Det er mange ord jeg ikke liker, blant annet grensesetting. Det er barna som burde hatt grensesetting på foreldrene, ikke motsatt. Jeg mener svaret er kjærlighet. Pøs på med kjærlighet, sier hun og legger til:
– Det er et håp når man er begynt å snakke om dette og man er bevisst sine egne reaksjoner og følelser. Når foreldre blir sinte og irriterte, så er det aldri barnas skyld. Men det enkleste i verden er å hevne seg på sine egne barn fordi man selv har det dårlig.
– Dine tre døtre sier i dag at de elsker deg. Hvordan har du klart å beholde kjærligheten fra dem?
– Det som har berget dem er at jeg elsket å være gravid og jeg elsket å amme dem. Der fikk de et viktig grunnlag for kjærlighet. Hvis man ser på et barns første dager og første år kan mye være avgjort allerede der. Har et barn en god og kjærlighetsfull barndom de seks første årene i sitt liv, så blir det ikke en morder eller en overgriper. Jeg mener en som forgriper seg på andre, alltid har vært utsatt for overgrep selv.
Inn i timeplanene
Morèn synes det er altfor lite fokus på følelser i skole og barnehage.
– Det må inn i timeplanene. Hvem er jeg? Hvilke følelser har jeg? Vi mangler menneskekunnskap, sier Morèn som mener både overgrep og en dårlig arv kan forhindres ved å bli bevisst på hvem man var som barn og hva som har formet deg.
– Først når du klarer å gjøre noe med dine egne traumer kan du være noe for andre. Lenge gikk jeg selv rundt uten å forstå at jeg var en forferdelig mor.
Klarte ikke holde datteren
I 2006 satte Morèn seg ned i sofaen med sine døtre som da var i tenårene.
– Jeg ba dem fortelle om hvordan de hadde hatt det i barndommen. Da kom alt. Blant annet fortalte de om at de ikke turte si til meg når en av dem hadde tisset i sengen, fordi de var redde for at jeg skulle eksplodere. Et annet minne er når en av jentene satt i trappa og sa «mamma æ vil til dæ», også klarte jeg ikke å ta henne. Jeg husker også at jeg så på en av døtrene mine og tenkte: «jeg liker deg ikke». Tenk det.
– Hvordan var det å høre dette?
– Det gikk bra der og da, men jeg har grått mye etterpå.
– Hvordan har du klart å tilgi deg selv?
– Jeg har forståelse for at jeg ble den jeg ble og at det ikke var min skyld at jeg var et helvete mot mine barn. Det var mine foreldres skyld, men jeg kan ikke klandre dem heller, fordi de var et produkt av sine foreldre, sier Morèn som mener det bare finnes en måte å hindre at en dårlig arv føres videre.
– Vi må tørre å snakke om dette. Innrømme overfor oss selv, venner og barna våre hvis vi ikke er som vi burde. Og vi må finne ut hvem vi selv er og hvorfor vi er som vi er. Tar vi ikke ansvar for våre liv og balansen mellom følelser og tanker kan det få uhyrlige konsekvenser for våre barn.
Aldri for sent
Mens Altaposten snakker med Anette er hun i Kroatia på ferie med sin gode venninne Eva.
– Vi feirer 20 års vennskap. Uten Eva hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Hun har opplevd det samme som meg bare fra motsatt ståsted, så vi kjenner igjen hverandres jævlige følelser og tanker. Eva og jeg ble rørt da jeg fikk melding fra en av døtrene mine om at hun ville spandere middag på meg og Eva her nede. For som min datter sa: «uten dere to ville vi ikke ha vært der vi er i dag».
– Det er aldri for sent å be sine barn om unnskyldning?
– Nei, det er aldri for sent å ta ansvar selv.
Foredragene på UiT campus Alta starter lørdag klokka 14.00. I tillegg til at Morèn kommer med sin historie og sine egne dikt, kommer også tanaværing Sven-Eirik Utsi og forteller om sin vonde barndom og veien ut av uføret.