- Å jobbe i Vågan er det minst snevre jeg kan tenke meg, sier psykolog Lene Sommerseth Hansen. Det er det ukentlige møtet i tverrfaglig team for sped- og småbarn i Vågan kommune. Psykologen, to ansatte i barnevern, helsesøster, logoped og jordmor er samlet, for å jobbe systemrettet. Den kliniske pedagogen fra PPT er ikke til stede i dag.

- Vi når nye mål hele tiden!

Før 2010 holdt de ulike faggruppene til på hvert sitt nes. Helsestasjonen var i Kabelvåg, barneverntjenesten i Svolvær, PPT jobbet interkommunalt, og jordmora satt på legekontoret. Da familieenheten ble etablert, samlet de seg på ett sted med en leder, noe som skapte helt nye muligheter for tverrfaglig samarbeid. Det var på den tiden Sommerseth Hansen ble ansatt i familietjenesten, samtidig med forebyggende rådgiver Hege Lesteberg. Nå har hun jobbet i lofotkommunen i fem år.

- Vi jobber tett, de nærmeste samarbeidspartnerne er lokalisert på samme sted. Jeg kan høre babyer gråte når jeg sitter på kontoret. Og misforstå meg rett, jeg liker det. Vi har en levende arbeidsplass. Lyden minner oss på hva vi jobber med, sier psykologen.

Ingen stillingsinstruks

Inger Berger Rasmussen, leder for Familieenheten, var spent da Oslo-jenta dukket opp ved andre gangs utlysning.

- Prosjektleder for sammenslåingen hadde sett at det var mulig å søke om tilskudd for å ansette psykolog. Da vi diskuterte det, var mange skeptiske. Vi jobbet på ulike steder den gangen og hadde mest fokus på at vår egen faggruppe trengte ressursene, sier hun.

Men så endte det med at de lyste ut en stilling. Sommerseth Hansen var eneste søker. Berger Rasmussen tenkte fort at hun var riktig person.

- Hun var åpen, hadde god energi og virket faglig dyktig. Da hun startet i jobben, ga vi henne veldig frie hender, slår hun fast.

- Det var ingen stillingsinstruks, og jeg kunne gjøre nesten som jeg ville. Jeg brukte det Helsedirektoratet mente psykologer i kommunene burde jobbe med som ledestjerne. Det første jeg gjorde, var å snakke med alle kollegaene. Hva forventet de av meg? Hvordan tenkte de?

- Det var viktig for meg å bli kjent med terrenget før jeg kunne tegne kartet. Jeg fortalte dem også hva Helsedirektoratet hadde tenkt. Og de syntes det var logisk. De var med på tankene, sier Sommerseth Hansen.

Hun tror det virket avvæpnende at hun for rundt og snakket med alle.

- De syntes det «made sense» Og så begynte vi å jobbe sammen, mot felles mål.

Endret planer

Den nyansatte følte ganske fort at hun var kommet til et slags koldtbord.

- Alt var ferdig. Organiseringen var klar. Jeg slapp å bli frustrert over at systemene ikke samarbeidet. Jeg tror ikke Vågan kommune selv på det tidspunktet ante hvor smart grepet de hadde tatt, med å opprette en samorganisert familieenhet, faktisk var, sier hun.

Foreldrene hennes er fra Svolvær og hun har slekt der. Uansett tenkte hun seg tilbake til Oslo.

- Jeg søkte om ett års permisjon fra jobben. Hadde slett ingen planer om å bli værende i nord, smiler hun.

Men psykologen opplevde at hun det første året bare så vidt hadde rukket å bli kjent med kommunen. Det var så mange tiltak hun hadde planer om å iverksette. Med ett føltes det unaturlig å dra sørover.

Satser på forebygging

Etter fem år i Vågan, er hun godt etablert som kommunepsykolog. Kommuneoverlege Jan Håkon Juul er en viktig samarbeidspartner. De deler det forebyggende ståstedet.

- Det viktigste vi gjør her i Vågan er å sørge for at folk ikke utvikler sykdom. Forebygging er den beste medisinen. Og på oppvekstsiden har vi sett et stort faglig løft når det gjelder å identifisere og forebygge psykisk uhelse etter at Lene kom, sier Juul.

NAPHA

  • Er et nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid for voksne i kommunene. Vi er en avdeling i NTNU Samfunnsforskning og jobber på oppdrag fra Helsedirektoratet.
  • Vi jobber for at mennesker med psykiske problemer og lidelser over hele landet skal få hjelp og behandling fra kunnskapsbaserte og samhandlende tjenester der de bor.
  • Spennende stoff om psykisk helsearbeid er å finne på vårt nettsted: napha.no

Kommuneoverlegen og psykologen har funnet en felles samarbeidsplattform, og setter seg ofte ned og diskuterer. Praten handler gjerne om hvordan de kan jobbe mot politikerne for at de skal ta de rette avgjørelsene. Som for eksempel - at det nå er på tide at kommunen også får en psykolog for voksne.

- Både Lene og jeg er med i det psykososiale kriseteamet og i ressursgruppa mot vold og seksuelle overgrep i kommunen. Vi ser allerede nå at arbeidet ressursgruppa gjør fører til at forhold avdekkes tidlig, noe som kan forebygge veldig tragiske utfall, påpeker han, og fortsetter:

- Pådrivere for forebyggende arbeid i en kommune må gjerne jobbe lenge strategisk før man ser en virkning. Men jeg er overbevist om at så lenge vi har fokuset, så har det effekt. Psykologen vår er viktig der. Hun er kunnskapsrik og gir arbeidet vårt et annet perspektiv. En annen kvalitet, sier han.

Sommerseth Hansen er glad for at det forebyggende arbeidet er prioritert i Vågan.

- Jeg jobber mer direkte med forebygging i Vågan enn jeg gjorde i Oslo. Her bruker jeg rundt 40 prosent av arbeidstiden på behandling, mens resten av tiden går med på systemarbeid, fordelt på veiledning, undervisning og planarbeid. Det forebyggende aspektet er alltid med meg. Også når jeg i jobber klinisk, for eksempel når jeg har samtaler med en gravid som sliter med angst og depresjon. Fokuset da er å forebygge videre utvikling av sykdommen, slik at det ikke oppstår en negativ utvikling i det tidlige samspillet mellom mor og barn, sier hun.

Hører ikke bare til i en bås.

Deltakerne på dagens møte i tverrfaglig team for sped- og småbarn forteller at de har nytte av å ha en psykolog med på laget.

- En gang i måneden er Lene med på barnevernmøter. Det er nyttig å få blikket hennes på det vi driver med, både når det gjelder enkeltsaker og mer generelle saker. Vi jobber mer forebyggende nå enn før, er mer på i forhold til barnehagene, sier Camilla Jørgensen og Anette Cock fra barneverntjenesten:

-Vi helsesøstre bruker psykologen aktivt som sparringspartner. Hun er fin å ha i samarbeidet med barnehager, og i innføringen av kartleggingsskjemaer som EPDS (gravide og nybakte mødres psykiske helse) og ASQ samt ASQ SE som kartlegger barnets fungering ut ifra foreldrerapportering, sier helsesøster Maria Nyheim.

- Jeg føler meg tryggere i jobben min, når jeg har en psykolog å spille ball med. Lene gir veiledning og opplæring. Sammen har vi skapt en tiltakskjede som er nærmere folk. Gravide som sliter får raskere hjelp nå enn før, sier jordmor Torunn Kvalvik.

- En del av det jeg jobber med har et psykisk tilsnitt. Det kan handle om stamming, taleflyt. Da er det greit å drøfte det anonymt med Lene, sier logoped Rachel Steffensen.

- Det fine med oss psykologer er at vi ikke er så sektorskadde, sier psykologen selv.

- Vi er flasket opp med helhetstenkning. Hører ikke bare til i en bås.

Mer usynlig i storbyen

En gang i måneden har Sommerseth Hansen kollegaveiledning med psykologer i Bodø kommune. Det gir henne støtte, ideer og påfyll.

- For øvrig synes jeg at jeg lærer mye av kollegene i Vågan. Det er fint å jobbe så tett med dem. Når du har samme lunsjrom og bruker samme do, gjør det noe med deg, smiler hun.

Vågan ble ikke en faglig bakevje for Oslo-jenta. Kommunen har gitt henne frihet til å engasjere seg, og hun har utviklet seg på mange fronter.

- Jobben min i Vågan har ført til at Psykologforeningen spurte meg om å blogge om å være kommunepsykolog. Og den har medført til at jeg representerte Psykologforeningen i en Arbeidsgruppe som utarbeidet de første nasjonale retningslinjene for helsestasjonene, forteller hun.

Sommerseth Hansen har også engasjert seg i arbeidet med å få flere psykologer inn i kommunehelsetjenesten. Hun er spesielt opptatt av rekrutteringen til distriktene.

- Hadde jeg vært en av mange psykologer i storbyen, er jeg usikker på om jeg hadde blitt spurt og ikke minst – om jeg hadde engasjert meg på samme måten. Når du jobber på et lite sted der du kan være med på nybrottsarbeid, blir du lettere lagt merke til, stadfester hun.

Aktiv på mange plan

Inger Berger Rasmussen, leder for Familieenheten, er glad for det psykologen har utrettet så langt.

- Lene er med i tverrfaglig team, hun har vært med på å sette i gang en ressursgruppe mot vold og seksuelle overgrep mot barn og unge og har bidratt til å bygge opp et nytt psykososialt kriseteam, der hun også følger opp noen av de som rammes av kriser individuelt.

Hun har vært en pådriver for å få selvhjelpsverktøyet Psykologisk førstehjelp inn i kommunen, og har bidratt til å innføre COS, et forebyggende foreldreveiledningsprogram for de aller minste. Det kliniske arbeidet som hun gjør betyr også mye, sier Berger Rasmussen.

Psykologen sitter også i fagledelsen, sammen med leder for familieenheten, leder for helsestasjon, barnevern, PPT, logoped og forebyggende rådgiver. Her møtes de ukentlig og tar opp aktuelle tverrfaglige tema og forebyggende tiltak.

- Lene er en kjempeviktig ressurs her i kommunen. Hun er en pådriver, og er heller ikke redd for å si fra når noe ikke fungerer. Men det er klart, det er personavhengig hva man får, sier Berger Rasmussen.

Før hun fortsetter:

-Hvis vi ikke hadde hatt psykologen? Det er umulig å si hvordan det ville vært. Men jeg tror ikke vi ville vært så stolte av oss sjøl da.