Fuglekvinnen

Trine og en lege ser på hverandre, usikre på hva som nå vil møte dem. De har mast så lenge, bedt om at døren skulle åpnes. Nå, etter flere måneder, slipper hun dem nølende inn, men stopper dem i gangen.

Blikket til Trine vandrer raskt rundt. Når hun kommer på slike besøk for første gang, er hun vant med å brøyte seg vei gjennom enorme mengder søppel. Her er det tilsynelatende strøkent. Bokhylla er fylt, og på veggen i leiligheten henger to vakre innrammede blyanttegninger av afrikanske innfødte. Men et øvet øye ser raskt at noe ikke stemmer. Et støvlag dekker sofaen, stuebordet og hyllene. To fugler kvitrer i buret sitt på kjøkkenbenken. Bare ved fugleburet er det støvfritt.

«Synnøve» setter seg ned på en stol i gangen, stiv i ryggen, streng i blikket. Hun er svært tynn, ser forkommen ut, huden er blek og håret er samlet i en stram hestehale. Hun er redd og skjønner ikke hva de vil henne. Legen spør «Synnøve» om hun har det bra. Svarene han får er korte og sinte.

– Alt er bra. Alt er bra.

Hun repeterer ordene, som en papegøye. Når legen forteller at naboene er bekymret, blir hun irritert.

– Det er naboene! Naboene.

Kollegaene så det først

Mange år har gått siden «Synnøve» forlot hovedstaden og flyttet til Tromsø. Bibliotekaren slet med å finne seg en passende jobb på Østlandet. Da stillingen i nord ble lyst ut, tenkte hun det var en fin mulighet til å bli kjent med en del av landet som hun aldri hadde besøkt før. Hun søkte på stillingen, og fikk den.

Faglige utfordringer stod i kø i Tromsø, og i tillegg var byen omkranset av en barsk natur som innlandsjenta ikke var vant med fra før. Og hun elsket turene til fjells umiddelbart. Det var noe eget ved de røffe fjellene og draget i lufta. Trivselen var stor, og hun kjøpte seg etter noen år egen leilighet.

Men så ble tilværelsen tyngre. Årsaken vet hun ikke, men hun var mye alene på fritiden. «Synnøve» har alltid vært glad i å lese og meldte seg på et fag ved universitetet ved siden av jobben. Men det ble tungt, hun slet med å henge med. Kollegaene på jobben la merke til at Synnøve ble syk, trolig før hun selv skjønte det. Hun begynte å prate med seg selv, hørte stemmer som ingen andre hørte. Humøret hennes ble dårligere, enkelte syntes hun oppførte seg litt skremmende. Til slutt mister hun jobben.

Uten jobb å gå til, tok psykosen over. Stemmene i hodet var der hele tiden, og hun snakket tilbake til dem. På kjøkkenbenken hjemme stod buret til de to undulatene. Hun klarte ikke å ta vare på seg selv, ble tynnere og tynnere. Men fuglene led ingen nød. Akkurat hva som skjedde bak veggene i leiligheten, vet bare hun. Men naboene reagerte på dunking og roping, noe som endte med at «Synnøve» ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling for første gang.

Paranoid psykose

Hun fikk diagnosen paranoid psykose, en alvorlig sinnslidelse der fiendtlighet og mistenksomhet etter hvert gir store vrangforestillinger. Behandlingen hun fikk fungerer såpass godt at hun ble skrevet ut. Men «Synnøve» ble ikke helt frisk. Etter en stund overtok psykosene for fullt. De eneste hun snakket med, var stemmene i hodet hennes - og to undulater i et bur.

Hver morgen samles Trine Pettersen og de syv andre ansatte i ACT-teamet seg rundt møtebordet. De går gjennom alle navnene på lista, hvert er merket med en farge. Grønn er pasienter som er i en god periode der de ikke trenger så tett oppfølging. De gule trenger mer hjelp, det er flere av disse. Rødt er folk i krise. Noen er inne i negative perioder med sterke psykiske utfordringer eller mye rus, andre kan være innlagt på psykiatrisk avdeling eller i fengsel.

Så fordeles oppgavene. Ei kvinne har vært isolert fra omverdenen i mange år, hun trenger hjelp til å lære seg å handle mat igjen og til å snakke i sosiale settinger. Heldigvis er hun glad i å gå på kafé, så da tar de henne med dit for å snakke om løst og fast, og legger inn temaer som de som behandlere gjerne vil snakke med henne om.

En mann er kastet ut av leiligheten sin, men ACT-teamet har stått på og funnet ham en ny. I dag må et par av dem hjelpe til med bæring, kjøring og vasking for å få ham ut av den gamle og inn i den nye leiligheten sin. Psykiateren i teamet må i dag vaske gulv, vel vitende om at det er når de gjør ting sammen med pasientene at de åpner seg opp og snakker. Tilliten hos disse pasientene skapes ikke på et kontor.

En annen av behandlerne jobber videre med tungrodd byråkrati. Erfaringene som de har gjort seg, er at man paradoksalt nok må være svært ressurssterk når man er på sitt svakeste. Det er vanskelig å finne frem til riktige etater og skjemaer for å få den hjelpen de trenger, enten det er nytt hus, en bankkonto eller offentlig støtte. Det er utfordrende nok for gjengen i ACT-teamet; sykepleierne, legen, sosionomen, psykologen, miljøarbeiderne, ruskonsulenten og psykiateren, til tross for at de selv jobber som en del av det offentlige hjelpetilbudet og sånn sett burde være godt rustet.

Naboene sendte bekymringsmelding

I dag, for noen-og-tjuende gang, skal Trine Pettersen igjen sette seg i bilen og kjøre til drabantbyen og blokken der «Synnøve» bor. Hun kjenner korridoren godt, men har aldri sett innsiden av leiligheten, aldri hørt andre livstegn enn kvitringen fra undulater. Ved tidligere besøk har hun reist dit sammen med kollega i ACT-teamet Lisa Eidsmo. De pleier å snakke sammen utenfor døra i minst ti minutter for å gjøre henne vant til stemmene deres og gi henne en sjanse til å åpne. Stillheten tolkes som en bekreftelse på at hun virkelig trenger hjelp. Lisa og Trine kaller seg gjerne «maskråker» og eksperter på å takle avslag. Det er det som gjør dem spesielle.

I dag har Trine dratt dit med fastlegen til «Synnøve». Naboene har sendt bekymringsmelding til ACT-teamet. De grep tak i saken og kontaktet fastlegen, som ikke har møtt henne på lang tid. Journalen hennes viser at etter at behandleren hennes i psykiatrien sluttet i jobben, overtok ingen hennes mappe. Nå har fastlegen sendt «Synnøve» et brev der han har fortalt at det har kommet bekymringsmeldinger om henne og at han ville besøke henne sammen med to damer fra ACT-teamet til kommunen. Kanskje det gjør at «Synnøve» i dag har bestemt seg for å bryte stillheten når Trine, Lisa og fastlegen banker på. Med et klikk vris låsen opp.

De er spente på hva som møter dem bak døren, i hvilken forfatning «Synnøve» er i. Vel innenfor døren registrerer Trines blikk at det bor en pertentlig sjel her. Hun er vant med at leilighetene hun besøker ofte er vanskjøttet og kaotiske, og at personene som bor der er i dårlig psykisk forfatning, gjerne ruset. Men miljøterapeuten er god til å tolke små tegn også. Som støvlaget. Som at fuglene trives og at akkurat der, rundt buret, er det støvfritt og ser ut som et sted som brukes. Hun ser at «Synnøve» ikke ser ruset ut, men er avmagret, mistenksom og psykisk ustabil. Etter en liten stund drar de tre.

Sluttet aldri å bekymre seg

«Synnøve» har sagt seg enig i å komme på kontoret til fastlegen for undersøkelser. Men så langt kommer hun aldri. Dette første besøket på lang tid utløser noe inni henne og alt blir verre. Naboene hører roping og banking i veggene, mer enn noen gang. En nabo ringer psykiatrisk avdeling. Fasaden som «Synnøve» forsøkte å holde, brister. Hun er fryktelig sliten og blir akuttinnlagt. Uten familie i Tromsø er det Trine og Lisa i ACT-teamet som besøker henne på institusjonen. «Synnøve» skjønner fortsatt ikke hvem de er eller hva de vil henne, hun synes de er plagsomme. Men etter hvert går det opp for henne at de faktisk vil henne godt. De vil ikke bure henne inne på en institusjon. De vil faktisk ha henne ut derfra.

Tillit er ikke enkelt å oppnå gjennom en prat på et kontor. Så mens «Synnøve» er tvangsinnlagt, foreslår Lisa at de skal kjøre til leiligheten sammen slik at «Synnøve» får sett til fuglene sine. Det vil hun gjerne, og hun setter pris på å bli kjørt, selv om hun ikke forstår hvorfor Lisa synes det er OK å være privatsjåfør. Etter hvert skrives hun ut. Språket til den høyt utdannede kvinnen tar seg snart opp i møte med andre. Lisa, Trine og noen andre fra ACT-teamet fortsetter å oppsøke «Synnøve». Hun er glad i å gå på tur, så de tar på seg tursko og blir med til skogs og til fjells. Samtalene flyter bedre når tankene kan strekke seg i friluft, uten presset som oppstår mellom fire vegger. «Synnøve» er ikke vant med å snakke om seg selv, men litt etter litt åpner hun seg. Hun får tillit til dem, og blir med på kunstutstillinger, kinoturer og på kafé. Og hun opplever at ACT-teamet vil hjelpe henne med det hun synes er viktigst - å få seg en jobb.

Og endelig reiser hun hjem til foreldrene på besøk. Det er lenge siden foreldrene har fått besøk av datteren sin, og de er takknemlige for at hun nå er i stand til å besøke dem. For de har aldri sluttet å bekymre seg, selv om de en periode trodde på henne når hun hevdet at alt gikk greit. «Synnøve» har alltid vært litt stille av seg, så korte telefonsamtaler er de vante med. Å reise er ikke lett, selv om hun før har reist alene på ferieturer både innenlands og utenlands. Undulatene er hennes store bekymring, men Trine og Lisa lover at de skal passe godt på dem mens hun er borte. Etter tur kjører de til den folketomme leiligheten og er fuglepassere, vel vitende om at tiden de bruker ikke er verdiløs. Det ligger mye terapi i at «Synnøve» tør å reise for å besøke foreldrene.

Veien hjem igjen

En kald og fin vinterdag tre år senere åpner hun døren til rekkehuset idet hun ser leiebilen til Lisa rulle inn oppkjørselen. Hun er fortsatt tynn, men i øynene er det nå glede og ikke mistro, hun har gledet seg til å få besøk. Her, fem minutters gange unna barndomshjemmet på Østlandet, har «Synnøve» etablert seg på nytt. Boligen er ryddig og hjemmekoselig, ikke et støvkorn er å se. Over armlenet på sofaen ligger et hvitt og rosa teppe hun har heklet selv. To svært detaljrike og naturtro håndtegnede bilder, av en vakker afrikansk kvinne og en mannlig afrikansk kriger, henger på stueveggen. Hun har laget dem selv, forteller hun, nå vil hun gjerne begynne å tegne igjen.

Nysmurte rundstykker settes på bordet, hun serverer både te og kaffe og forteller historien sin. Hun tar seg god tid, og forteller med stor selvinnsikt om den vanskelige perioden. Den er hun i ferd med å legge bak seg, stemmene i hodet har forlatt henne. Nå har hun det godt, og etter hvert håper hun på å kjøpe seg bil og å få seg en jobb. Fortsatt har hun ikke knyttet seg til et nettverk å hjemstedet, men hun håper på å få venner etter hvert. Nå har hun familien sin, og to blå undulater i et bur på skjenken ved vinduet på kjøkkenet. En av dem har fått pleie av «Synnøve» i mange år, men den andre undulaten døde etter flyttingen fra Tromsø. Men undulater liker selskap, og nå er det igjen to små undulater som «Synnøve» kan småprate med.

På vei hjem, vet Lisa at «Synnøve» har det bra. Hun blir fulgt opp av helsearbeidere i hjemkommunen, og Lisa har aldri sett henne så sterk og glad før. Nå har ACT-teamet i Tromsø kapasitet til å ta inn en ny som trenger hjelp. Når flyet går inn for landing på Langnes flyplass, ser byen stor og rolig ut. Men ACT-teamet vet hva som kan skjule seg midt blant oss. For bak lukkede dører over hele landet sitter det mennesker som er dypt psykisk syke, noen av dem har knapt sett folk på mange, mange år. Noen er livredde for å gå ut av årsaker bare de kjenner. Andre sliter med krevende stemmer i hodene sine og klarer ikke å forholde seg til folk. Kanskje tyr de til alkohol eller narkotika for å komme gjennom hverdagen sin. De bor midt blant oss i byer, tettsteder og på landet. De 12 ACT-teamene i Norge følger opp nesten seks hundre pasienter med psykiske problemer. Felles for de fleste er at tett oppfølging hjelper.

I morgen er det et nytt morgenmøte for Lisa og resten av teamet, nye arbeidsoppgaver skal fordeles. Kanskje ringer det noen som er bekymret for vennen sin, broren sin eller naboen. Da skal en ny dør bankes på. Kanskje kommer de inn. Om ikke, fortsetter Lisa og kollegaene å banke på. Helt til døren åpnes på gløtt.