ROMAN
Linda Boström Knausgård
«Velkommen til Amerika»
Oversatt til norsk av Monica Aasprong
Oktober
Det er den 11-årige Ellen som er romanens stemme og forteller, og dette litterære grepet med den barnlige synsvinkelen er gjennomført med imponerende virkning. Ellen er taus, hun har sluttet å snakke. Det skjedde etter at pappaen døde. Nå er det bare mammaen, broren og Ellen som bor i den store leiligheten. Linda Boström Knausgård har også i tidligere bøker, som i «Grand Mal», tatt for seg mennesker med psykiske problemer. Det er heller ingen hemmelighet at hun selv har lidd under det. Hennes tidligere ektemann, Karl Ove Knausgård har åpent skrevet om det både i «Min kamp» og i boka «Våren».
Dette er altså en tematikk som forfatteren Boström har utforsket med litterær tyngde i tidligere bøker, men kanskje mer plagsomt nært og intenst i vårens roman enn i de foregående bøkene. Fra den tause Ellens ståsted trer hele familien fram i all sin hjelpeløshet. Skuespillermoren som hele tiden insisterer på at «vi er en lys familie», som er vakker og omsvermet og nekter å ta innover seg datterens problemer. Broren som «spikrer» seg inne på rommet med tisseflasker under senga, med et stort sinne og en stor sorg under overflaten. Og så den døde faren, han som ble funnet død i senga etter å ligget der alene i tre uker.
Men før det lenge alvorlig psykisk syk, en mann som skapte mye angst og uro rundt seg. Som kunne synge gjennom en hel natt, og tvang barnet Ellen til å høre på. Nå som han er død plages den elleve-årige fortelleren med at hun lenge ønsket ham død, og at når ønsket endelig gikk i oppfyllelse ja, så er kanskje det grunnen til at hun ikke lenger klarer å snakke. Eller kan det være fordi «voksingen tar så altfor stor plass» i henne. Men hun vet også at «Tausheten hadde alltid ligget der som en mulighet. Et svart gulv å tre ut på».
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Tidvis kan refleksjoner og uttrykk stå fram med en «voksenhet» som ikke helt samsvarer med den unge fortellerstemmen, men gjennomgående er det en poetisk varhet og klarhet i språket som er både troverdig og barnlig robust. Hun er stolt av den vakre mammaen, elsker henne intenst, men gjennom den usentimentale fortellingen om hennes dagligliv, trer det fram et skarpt bilde av en kvinne som velger å overse, ikke ta innover seg problemene, bedra seg selv og sine barn. Det er Ellen som må redde dem alle gjennom sin taushet, bare hun anstrenger seg lenge nok, er sterk og holder stand mot alle.
Styrken i Linda Boström Knausgårds roman er nettopp mangelen på distanse og analyse, det voksne overblikket. Gjennom Ellens tanker og bilder blir også de voksnes hjelpeløshet plagsomt tydelig, mens barnet, på grensen til ungdom, formidler den brutale sannheten gjennom sitt usentimenatle blikk. En stor, liten roman har Linda Boström Knausgård skrevet.