Diagnoser er et gode, også i psykisk helsevern

Vi faller tidvis i en av to grøftekanter. Vi behandler en «diagnose», eller vi behandler en unik person vi ikke forstår godt nok.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Dag Stormbo, psykologspesialist

PSYKOLOGSPESIALIST Birgit Valla, leder i Stangehjelpa, skriver i Dagens Medisin (4/2017) at tjenesten hennes ikke diagnostiserer. Stangehjelpa er en kommunal helsetjeneste til personer med rusproblemer og psykiske problemer.

Valla argumenterer for at psykiske problemer ikke kan behandles som en sykdom, og at helsetjenestene er bygd opp etter en logikk hvor utredninger og kartlegginger foretas av fagfolk før det iverksettes behandling. Hun argumenterer for at for å forstå psykiske problemer, må man reflektere rundt hele mennesket, dets omgivelser, historie, erfaringer og medfødte egenskaper.

IDEALET. Til slutt i sin kronikk inndeler Valla menneskene i tre grupper – med hjelp av Benjamin Franklin – de ubevegelige, de bevegelige og de som beveger.

Få vil være uenige i at vi må forsøke forstå hele mennesket, og dets historie. Dette er også idealet i det paradigmet som Valla kritiserer, og som hun sier har makt og interesse av å forsterke og opprettholde en medisinsk forståelse av psykiske problemer. Det stemmer til en viss grad at det er en paradigmekamp i fagfeltet. Det finnes fagpersoner med makt som stedvis viderefører en enkel forståelse av problemstillingene og behandlingspraksis.

FORENKLET FORSTÅELSE? Men har Valla selv en forenklet forståelse av spørsmålet om diagnoser? Sannsynligvis, i all den tid hun avviser både diagnoser og en medisinsk forståelse av psykiske problemer.

Fagfeltet psykisk helse har i stor grad samlet seg om en grunnmodell for å forstå lidelsene, den biopsykososiale modellen. Modellen bygger på en erkjennelse om at psykiske lidelser til dels kan forstås biologisk – blant annet arvelig – dels psykologisk og til dels sosialt.

Vi vet for eksempel at potensialet for mer alvorlige lidelser, som psykose og stemningssvingninger, har høy grad av arvbarhet, til sammenligning med mindre alvorlige lidelser. Vi vet at negative barndomserfaringer, eksempelvis overgrep og mobbing, har stor betydning for lidelser i voksen alder, og vi vet at de aktuelle sosiale forholdene en person lever i betyr mye for den psykiske helsen. Fagfeltet er altså også biologisk/medisinsk.

ET EKSEMPEL. Et vanlig problem i helsetjenestene er at en pasient ikke er godt nok forstått. Et eksempel var en kollega som møtte en person med store sosiale og psykiske problemer (eksempelet er omskrevet for å sikre full anonymitet). Som ekspert på personlighetsforstyrrelser var hun sikker på at pasienten var emosjonelt ustabil. Pasienten var altså etter kollegaens mening personlighetsforstyrret og hadde klare ideer om behandlingstilbudet.

Heldigvis hadde vi en dyktig lege på behandlingsteamet med andre forståelsesbriller. Legen foreslo at Aspergers syndrom kunne være en mulig diagnose. Vi utredet bredere, satte diagnosen Asperger og ga en behandling som passet pasienten mye bedre enn om vi hadde forstått personen som emosjonelt ustabil.

KOMPLISERT SANNHET. Hver dag i helsetjenestene foretas slike diagnosevurderinger. Noen ganger gjør vi feil og noen ganger endrer vi gamle diagnoser. Noen ganger forveksler vi forståelsen av pasienten, som en unik person med særskilte problemer og ressurser, med «diagnosen». Vi faller tidvis i en av to grøftekanter. Vi behandler en «diagnose», eller vi behandler en unik person vi ikke godt nok forstår.

Valla ser det som en motsetning at vi har en medisinsk diagnoseforståelse av mennesket og en helhetlig forståelse av mennesket. Hun snakker om å forstå jorden enten som flat eller rund. Sannheten er som regel mer komplisert. Vi vet at jorden verken er rund som en kule eller flat som en pannekake. Jorden er flatere ved polene og nokså rund ellers.

UTVIDET FORSTÅELSE. Den samme kompleksiteten gjelder når vi skal forstå mennesket. Vi kan forstå best mulig dersom vi kan bruke flere forskjellige briller. Vi må forstå mennesket som et biologisk vesen, hvor gener og arv har betydning. Vi må forstå mennesket som et sosialt vesen, hvor familie, arbeid og venner betyr mye. Og vi må forstå menneskets psyke: Vi er preget av både de gode og negative erfaringene i livet.

Diagnosene er en av mange måter å forstå mennesker på, en hjelp – og ikke en sannhet som rommer alt. På sammen måte kan Vallas egne «diagnose»-grupper være en hjelp. Noen ganger kan vi forstå oss selv og andre som ubevegelige, andre ganger beveges vi. Og lykkelige er vi når vi beveger andre til en utvidet forståelse.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS