Hva er egentlig sykdom?

Vi må ikke glemme at diagnoser er et verktøy. Verken mer eller mindre. De er ingen fasit der svarene er hugget i stein.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

LEGELIV-KOMMENTAREN: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo

HJERNEN ER LAGET slik at den søker etter mønstre. Den driver et livslangt prosjekt med å lage orden i kaos. Dette er en helt nødvendig del av læringsprosessen, men det kan også føre til at man blir forutinntatt. Når mønstrene blir for rigide, risikerer vi at hjernen i for stor grad lar seg styre av innebygde skjemaer basert på tidligere erfaring. Skillet mellom disse erfaringene og fordommer er ofte ikke så skarpe. Evnen til å lagre skjemaer i hjernen samtidig som man åpent mottar ny informasjon, er verdifull for alle, og nødvendig å være seg bevisst i møte med pasienter.

Diagnosesystemene er ett eksempel på menneskers behov for organisering. Det er ikke vanskelig å se nytten av dette. Mange generasjoners erfaring og forskning er systematisert og forenkler arbeidet med å komme frem til en fornuftig behandling av en sykdom. Men hva definerer så egentlig sykdom?

SPØRSMÅLSJUNGELEN. Svaret på dette spørsmålet skulle kanskje ikke være så veldig vanskelig etter lang utdanning og arbeidserfaring. Likevel synes det for meg å være stadig mindre opplagt. Er sykdom definert som avvik fra normalitet? Hva er i så fall normalt, og hvem bestemmer det? Handler det mer om funksjonstap? Er man frisk hvis man fungerer? Eller bestemmes begrepet ut ifra årsakssammenhenger? Er man syk kun hvis man har plager som er objektivt målbare? Kan man være frisk selv om man har patologiske avvik?

Hverdagen som fastlege består i stor grad å navigere gjennom denne jungelen av spørsmål. Diagnoseverket er utarbeidet for å hjelpe oss til å komme frem til en beskrivelse av sammenfallende symptomer og funn slik at vi kan igangsette adekvat behandling. Noen diagnoser har relativt klare patognomoniske kriterier der man har kartlagt mye av årsakssammenhengene og sykdomsutviklingen. Mange diagnoser stilles imidlertid på bakgrunn av mer skjønnsmessige vurderinger.

KRITERIENE. For å kunne stille en diagnose, kreves det at et sett bestemte kriterier er oppfylt. Hvert enkelt av dem representerer ikke nødvendigvis sykdom. De samme kriteriene trenger heller ikke være oppfylt hos pasienter med samme diagnose, men de må oftest inneha et minimum av de beskrevne symptomene og funnene. Med en slik modell kan man se for seg at pasienter som oppfyller åtte av ti kriterier er «syke», mens de som oppfyller syv av ti, er «friske».

For å beskrive slike symptombilder tror jeg oftere det er mer hensiktsmessig å vurdere tilstanden som et kontinuum fra frisk til syk.

GUDOMMELIG GALSKAP. Rigiditet i diagnosestilling kan åpenbart føre til sykeliggjøring. Dette gjelder både for somatiske sykdommer og i psykiatrien.  Det er nok likevel lettest å se utfordringene innen sistnevnte sfære.  Vi risikerer å ende med lite mangfold hvis vi søker å behandle alle som havner for langt ut fra Gausskurvens midte.

Historien gir oss mange eksempler på hvordan mennesker som preget sin samtid, i dag kunne ha fått en psykiatrisk diagnose. Mange av lederne har vært hensynsløse og despotiske, og det er trolig at flere av dem ville oppfylt kriteriene for dyssosial personlighetsforstyrrelse. Det er et utall eksempler på bidragsytere til den kulturelle verdenen som har slitt psykisk. Dette gjelder også mange av de store tenkerne. Allerede i år 360 f. Kr. undret Aristoteles seg over hvorfor alle som var enestående i filosofi, poesi eller kunst, var melankolske. Bipolar lidelse ble i antikkens Hellas kalt «guddommelig galskap».

VERKTØY, INGEN FASIT. Alan Turing må vel kunne rangeres som én av verdenshistoriens største krigshelter. Han knekte de tyske nazi-kodene og forkortet dermed 2. verdenskrig med anslagsvis to år. Han hadde muligens Aspergers syndrom. Hans liv gikk til syvende og sist til spille grunnet intoleranse for, og lovgivning mot, homofili. Dette er et grelt eksempel på konsekvensen av kunstige, menneskeskapte regler om hva som er unormalt eller sykelig.

Vi må ikke glemme at diagnoser er et verktøy. Verken mer eller mindre. De gjør oss i stand til å beskrive sykdomsbilder og samle erfaring om utvikling og effekt av behandling. De er ingen fasit der svarene er hugget i stein. Symptombilder bør ofte vurderes som et kontinuum der man må kunne sette sin lit til skjønnsmessig vurdering av når vi beveger oss mot patologi.

I dette farvannet må vi hele tiden være oss bevisst hva vi legger i begrepet sykdom.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2017

Powered by Labrador CMS