I over tre år var hun innlagt som psykiatrisk pasient, med anoreksi og tvangslidelse. Det meste av tiden var hun innlagt på Østmarka i Trondheim, en avdeling for psykisk helsevern ved St. Olavs Hospital.

Bok fra innsiden

- Det var på Østmarka det løsnet for meg, og jeg tviler på at jeg ville overlevd uten behandlingen der. Alle sykehusoppholdene mine hadde noe for seg, de var en del av en prosess. Men i Trondheim opplevde jeg en god relasjon mellom meg og behandler. Psykologen kjempet for at jeg skulle få bli til tross for at jeg ikke gikk opp i vekt de første seks månedene, sier Ingeborg Senneset, fem år etter at hun ble utskrevet.

32-åringen fra Melhus og Trondheim er utdannet sykepleier, men er i dag debattjournalist i Aftenposten og styremedlem i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN. Mens hun var innlagt hadde hun sin egen blogg. Mandag ga hun ut boken «Anorektisk», en bok som i hovedsak er basert på dagboknotater fra de årene hun var innlagt på sykehus i Levanger, Stjørdal og Trondheim.

Bok fra tiden som innlagt: Journalist og forfatter Ingeborg Senneset, opprinnelig fra Melhus og Trondheim, gir i disse dager ut boken «Anorektisk» på Cappelen Damm.

- Burde kanskje ha ventet

I boka skildrer Senneset hvordan hun, «det blonde skjelettet», takler dagene som pasient. Hvordan hun kjemper mot skam og kvalme rundt hvert måltid. Hvordan de tre pannekakene på tallerkenen fortoner seg som et helvete. Hun veier så lite at hun er døden nær, hun har selvmordsforsøk bak seg (etter å ha kastet opp 150 ganger i løpet av et døgn) og er på vei mot stupet. Likevel trener hun intensivt i smug og jukser med vekten for å hindre at hun kastes ut av behandlingen.

- Hvorfor ville du skrive boken?

- Personlig hadde jeg ikke lyst til å grave i fortiden, jeg ville heller fokusere på det jeg lykkes med og trives med, nemlig jobben som journalist. Men det blir som å dra opp stigen etter seg og be andre klare seg, det kunne jeg ikke. Likevel, det var tøft å skrive boka og jeg så underveis at jeg burde ha ventet noen år. Jeg ble dårlig fordi jeg begynte å mikse gamle, vonde tanker og nye, positive tanker.

Sårbar jente

- Hvorfor begynte du med denne formen for selvskading?

- Det var en kombinasjon av ting som skjedde i barndomsårene, en serie uheldige omstendigheter og min sårbarhet. Det som utløste akkurat de symptomene jeg fikk, var at jeg leste ei barne- og ungdomsbok da jeg var åtte, ni år. Hovedpersonen var ei jente som hadde spiseforstyrrelser. Jeg hadde behovet for selvskading og kontroll før jeg leste boka, men lesingen ga de konkrete tipsene. Jeg kunne med andre ord endt opp i en annen type selvskading eller rus.

Ingeborg Senneset valgte å legge ut et bilde på Facebook i fjor, fra da hun slet med alvorlige spiseforstyrrelser og var innlagt på sykehus, for å minne lesere om at ikke alle ungdomsbilder er vakre.

Anoreksi er den psykiatriske lidelsen med høyest dødelighet, og Senneset er forsiktig med å si hvor lite hun veide i frykt for å være en «thinspiration» for andre syke.

- Jeg opplyser ikke om min laveste vekt, jeg er redd for å trigge andre. Jeg overlevde selv om vekten var ekstremt lav, og jeg er redd for at andre syke skal måle seg opp mot min vekt. Og det er ikke gitt at du overlever så lav vekt, jeg hadde flaks.

Sushi og klubb

Spiseforstyrrelser er den vanligste psykiske lidelsen blant jenter mellom 13 og 25 år, rundt ti prosent av dem har alvorlig matmisbruk, skriver Helsenorge.no. De fleste har bulimi eller overspisningslidelse – bare en liten del har anoreksi.

- Derfor er det viktig at vi ikke snakker for mye om vekt, de fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige. Men bulimi og overspising er harde påkjenninger på kroppen.

Senneset skriver både om lovbrudd og svikt i omsorgsevnen fra helsevesenet som system.

- Enkeltpersoner er stort sett utrolig bra, men systemet er ikke flinke nok til å se hele mennesket. Å gå opp i vekt er et overordnet mål, men den psykiske siden ved sykdommen er like viktig å ta tak i under behandlingen.

- Er det ikke litt rart å servere kaloririke pannekaker med bacon til pasienter som nærmest ikke greier å spise i det hele tatt?

- Haha, ja. Det oppleves voldsomt og litt tullete at du skal spise pannekaker og fløtepudding når mat er en del av behandlingen. For min generasjon er det mer vanlig å spise sushi, salater og hamburger, og ikke potetklubb. Men sykehussystemet er lagt opp slik at denne pasientgruppen skal spise det samme som andre pasienter. Og selv om 90 prosent av meg stritter imot denne typen bondekost, mener ti prosent av meg at det er helt innafor. For du skal kunne spise tre pannekaker uten å ramle, du overlever.

Sykdom = løsning

Hun synes det verste med sykdommen er følelsen av at det er nødvendig å være syk.

- Å bli frisk er svært skremmende. Har du brukket beinet, gleder du deg til det skal gro. Men for en med spiseforstyrrelser er sykdommen løsningen på et problem og ikke bare problemet i seg selv.

- Er du frisk?

- Jeg skulle gjerne sagt ja, men jeg har fortsatt en lang vei å gå før jeg er frisk.