Lytt til oss med erfaring fra innsiden!

DEBATT: Jeg reagerte som mange av mine trosfeller med høy puls på Kristian Kise Haugland sin kronikk «De moderne konsentrasjonsleirene i den norske psykiatrien», trykket i Aftenbladet 8. juni.

 «Så lenge det er lov å tvangsinnlegge mennesker i Norge, må det finnes sikkerhet for personalet som jobber der disse menneskene blir tvangsinnlagt», skriver Kathrine B. Larsen.
  • Kathrine B. Larsen
    Kathrine B. Larsen
    Fagansvarlig psykiatrisk sykepleier, Oslo kommune
Publisert: Publisert:
Les også

De moderne konsentrasjonsleirene i den norske psykiatrien

iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Innlegget omtaler den angivelige rutinemessige torturen som under påskudd av å være behandling utføres i dagens psykiatriske sykehus i Norge. Kronikkforfatteren har også lest i VG at norske sykehus systematisk og uten faglige begrunnelser har bundet pasienter fast.

Stemmer ikke

Etter mange år som psykiatrisk sykepleier på Nordens største akuttpsykiatriske mottak vet jeg at dette ikke stemmer, og at ord som konsentrasjonsleir og tortur ikke hører hjemme der. Pasienter blir «bundet fast» av hensyn til alvorlig psykisk lidelse (at de er ute av stand til å kontrollere egen kropp grunnet psykose og mani (gjerne også rusutløst), eller utfører alvorlig selvskading.

Dersom vi skal bli kvitt beltelegging og tvangsbruk, må vi også kvitte oss med tvangsinnleggelser.

Ved tvangsinnleggelse av en pasient som er ruset og psykotisk og har en høy voldsrisiko hender det vi beltelegger ved innkomst. Pasienten kommer da alltid med følge av politi (i håndjern). Det vil si han er for farlig og ustabil for politiet å håndtere. Er han ikke da også for farlig og ustabil for personalet på sykehuset? Vi beltelegger til vi har oversikt over situasjonen; til rusen har gått ut og vi får «kontakt» med pasienten. Derfor mener jeg at så lenge det er lov å tvangsinnlegge mennesker i Norge, må det finnes sikkerhet for personalet som jobber der disse menneskene blir tvangsinnlagt. Hvordan ville det vært dersom en ruset, psykotisk og voldelig person blir tvangsinnlagt (noe som dessverre ofte skjer), og man ikke har mulighet til å beltelegge? Da ville det antagelig skjedd langt flere drap i psykiatrien. Og hvem ville tørre å jobbe der? Så dersom vi skal bli kvitt beltelegging og tvangsbruk, må vi også kvitte oss med tvangsinnleggelser.

Les også

Vi tar sterk avstand fra Mental Helse-lederens karakteristikk

Les også

Det er forskjell på puterom og gasskammer

Fortere frisk

I kronikken beskrives det at psykiatrien anvender isolasjon på glattcellelignende rom som strider mot menneskerettighetene. Det stemmer at vi har rom uten bilder på veggene og uten en hel del løse gjenstander som pasienten kan skade seg selv eller personalet med. En glattcelle har så vidt meg bekjent et hull i gulvet der man gjør sitt fornødne, samt en slags «seng» (benk) uten dyne og pute. Rommene på skjermet avdeling har et stort vindu, sykehusseng med ergonomisk madrass, dyne og pute, bord og stol, samt et stort privat bad med dusj og WC (ikke hull i gulvet). Grunnen til at rommene ikke er fylt med bilder, potteplanter og kunst, er at det faktisk kan gjøre deg fortere frisk (mindre stimuli og mer ro).

Det er ikke under noen omstendigheter lov å stenge pasienter inne på eget rom.
Les også

Manglende rettssikkerhet i psykiatrien?

Protokollført med begrunnelse

Isolasjon er ikke lov i Norge, så her tar forfatteren feil: Det er ikke under noen omstendigheter lov å stenge pasienter inne på eget rom. På skjermet avdeling har pasientene tilgang til stue + (røyke)veranda. Dersom de må ligge i belteseng, skal en helsearbeider være tilstede og se deg hele tiden (må helsearbeideren på WC avløses den av en kollega). I tillegg kommer det en lege hver time for å se til at ikke beltene strammer for mye og om alle vitale tegn er ok.

Alle bevegelser i en belteseng blir protokollført ned til minste detalj. Med begrunnelse selvsagt. I kronikken heter det at «I protokollen føres dette samvittighetsfullt, men uten at grunnen oppgis». Vi kommer ikke unna å føre opp noen grunn, men det er det heller ingen grunn til. Kontrollkommisjonen fører ukentlig tilsyn med protokollene, og snakker med pasientene som ønsker å klage på sin behandling. De skal være uavhengig og nøytrale, dette er også min oppfatning.

Vrangforestilling

Sist men ikke minst har vi utsagnet «Pasienter som selv opplever et behov for å trekke seg unna til et mer rolig miljø, trekker seg nemlig helt fint tilbake på egenhånd». Dette er en vrangforestilling. Jeg har mye erfaring med alle typer psykisk syke pasienter i de aller dårligste fasene av deres sykdom. Det er på mange måter et privilegium å få se dette fra innsiden. Det er et univers som ikke er kjent for den vanlige mannen i gata. Tydeligvis. Den som har sett det jeg har sett, ville aldri sagt eller ment noe slikt. Jeg vet også med meg selv at dersom jeg blir så psykotisk eller manisk at jeg for eksempel kler av meg alle klærne i offentligheten og gjør fra meg på bakken og deretter bader i egen avføring, håper jeg at jeg blir skjermet fra resten av verden og blir adekvat medisinert. Jeg henvender meg ikke bare til motstandere av tvangsbruk og skjerming, men også til helseministeren. Lytt til oss med erfaring fra innsiden!

Publisert: