Nå sirkler han seg bakover i livet

En mann i førtiåra ligger for døden, med mora og søstera ved sin side. Slik starter «Begynnelser», Carl Frode Tillers nyeste roman, som når bokhandlerne om en ukes tid.

Neste kapittel foregår to dager tidligere. Der får vi vite hvorfor mannen har havnet på sykehus. I kapitlet etter det igjen, rykker vi enda en måned bakover i tid, til Terjes tilværelse som relativt nyskilt. Han bor nå hos sin aldrende mor.

Og slik fortsetter Carl Frode Tillers roman, stadig lenger bakover i Terjes liv, via ekteskap og livet som far, til en ungdomstid i opprør, helt tilbake til barndommen.

– Når man forteller et liv baklengs, blir det mindre fokus på hva som skjer, og mer fokus på hvorfor det gjør det. Hvilke valg tar vi? Og har vi egentlig noe valg? sier Carl Frode Tiller til Dagsavisen.

I slekt med «Innsirkling»

Tre år er gått siden tredje bind av den bejublede «Innsirkling»-trilogien, der ni ulike stemmer forteller sin versjon av én savnet persons liv. Da hadde han holdt på med trilogien i sju år.

– Det var godt å skrive noe frittstående nå. Selv om jeg på en måte sto fritt også i «Innsirkling», var jeg bundet av formen. Men både «Innsirkling» og «Begynnelser» handler om hvordan vi forstår vårt eget og andres liv. Sånn sett er de beslektet. Det er vel kanskje der det brenner, for meg. Jeg ender alltid opp med å skrive om sosiale relasjoner. Der finner jeg trøkk. Jeg liker beste å lese og skrive intense ting, tekster der noe står på spill. Det skjer når folk som er bundet til hverandre, når de både vil ut og være sammen, sier Tiller.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Familiens bånd

Han havner ofte i familien.

– Jeg har ikke noe traumatisk forhold til min egen familie, tvert imot. Kanskje er det nettopp derfor jeg kan skrive så mye om det. Familien er folk du er avhengig av, folk du er knytta til selv om du bryter med dem. En venn kan du kutte helt ut, det går ikke med mor, far eller søsken. Jeg ender alltid opp med å skrive om folk når de er på bristepunktet. Utforsker hvor langt jeg kan presse dem, prøver å finne grensene. Og så var det artig å utfordre meg selv på form, dette med å skrive et liv i omvendt rekkefølge, sier Tiller.

Arvelig depresjon

«Begynnelser»s hovedperson, Terje, prøver å bryte med barndommen, med en mor som nok lider av en depresjon, men som selvmedisinerer med alkohol, og en ufør søster som har tatt på seg rollen som offer.

– Han klarer det et stykke på vei. Får utdanning, familie og en jobb han trives veldig godt i, som er en arena for mestring. Men han har nok arvet litt av morens lidelse. Med ujevne mellomrom blir han helt slått ut, og trekker seg unna alle andre, sier forfatteren.

Hva er vitsen?

Terje er byråkrat, en biolog ansatt i miljøavdelingen hos fylkesmannen i Trøndelag.

– Han finner stor mening i jobben. Har alltid funnet glede i naturen, sier Tiller.

Men så er det noe som plager Terje. Og Tiller selv.

– Han jobber med å ta vare på truede arter. Blant annet en spesiell sort lav, trønderflekklav, som vokser kun i Trøndelag. Men hva er vitsen med å jobbe lokalt, når vi står midt i en global klimakrise som uansett kommer til å ta livet av alle artene? Det er vanskelig nok å tenke på for hvem som helst. Men for en som er deprimert og dessuten finner stor mening i jobben sin, er det ekstra tungt.

Mennesket ødelegger

«Et kollektivt selvmord», kaller Carl Frode Tiller det vi er i verd med å gjøre mot kloden.

– Jeg har ikke vært mer engasjert i miljø enn folk flest. Men ettersom jeg gjorde mer og mer research, ble jeg stadig mer engasjert selv også. Vi står midt i den sjette masseutryddelsen av arter nå, den første av de seks som er skapt av en av artene, nemlig mennesket. «Begynnelser» handler mye om at mennesket som natur, om våre bånd til miljøet rundt oss. Vi er del av det vi ødelegger.

Liv og lære

Men det klarer vi ikke ta innover oss. Ikke egentlig. Også Terje i boka spiser biff og kjører lange og unødvendige turer i bil – samtidig som han kjemper for trønderflekklav og gullprikklav og andre rødlistede arter helt lokalt.

– I det daglige er det kjempevanskelig. Jeg vet ikke hva jeg tror om klodens framtid. I perioder ser jeg mørkt på det. Men så ser jeg seierne også. Ny teknologi. Kanskje er det håp.