Navnet på denne diagnosen høres så fæl ut at fagfolk har forandret den til «Bipolar,» som kan høres ut som en bihulebetennelse man har pådratt seg under en polar ekspedisjon. Men så fancy er det altså ikke. Jeg var faktisk så dypt deprimert at jeg ble innlagt på Østfold sentralsykehus med intravenøs næring fordi jeg ikke fikk i meg mat. Spisevegring ville noen ha kalt det. Jeg lå der i ca. 2 måneder og fikk besøk av folk med gode intensjoner og varme lykkeønskninger. Så jeg ville jo fortsette dette livet.

Hvordan har livet vært til nå? Jo, jeg har så mye å være glad og stolt over!! Jeg har 3 voksne barn som det går veldig bra for og har hatt samme gode kone gjennom 25 år. Vi har god økonomi og har nedbetalt familiens villa. Jeg har funnet ut at livet aldri har vært bedre enn det er akkurat nå. Selv om jeg innerst inne vet at materielle goder aldri kan gjøre et menneske lykkelig på bunnen. Jeg er nøye med å ta mine medisiner som består av litium hver dag. Planen er å gjøre dette resten av livet. Men når andre spiser jerntabletter, kan vel jeg spise et annet grunnstoff, eller? Ikke noe stress med det så lenge det hjelper.

Så hvorfor skriver jeg dette? Hadde det ikke vært bedre å holde sorger og gleder for seg selv? Jo sikkert, men det er noe som allikevel heter fordommer! Det er noe som heter skam! Det er noe som heter stigmatisering! Tygg på ordet stigmatisering. «Ja, du har den diagnosen, ja» Det er riktig at jeg ikke kan huske at noen har sagt dette direkte til meg. Men jeg kan nesten høre og lese at de tankene kommer imot meg med jevne mellomrom. Psykisk syk! Stakkars menneske!

En gang fikk jeg æren av å bli invitert inn i et styre for en virksomhet som jeg hadde vært veldig opptatt av og som faktisk betydde mye for meg. Styreformannen visste at jeg var bipolar, men inviterte meg inn allikevel. Etter denne forespørselen hadde jeg «en periode,» som det heter. Legen har forklart meg at det er stor aktivitet i hjernen som medfører høy sinnsstemning og meget stor arbeidskapasitet. I den perioden sover man mindre om nettene. Det skulle ikke mer til enn 2 uttalelser av ikke alvorlig, men ikke helt overveid art til personer som stod styreformannen nær. Det var nok til å trekke invitasjonen tilbake. Hadde det samme vært sagt av en person uten min diagnose, ville man neppe blitt ofret. Konsekvensene av små feil eller tabber blir nemlig langt større når man er bipolar. Senere har jeg blitt valgt inn i andre styrer, av folk med mindre fordommer og større tro på at også jeg kan være en ressurs. Og det har jeg vært. Vil også understreke at det finnes langt mer interessante oppgaver enn å sitte i et styre. Så det er sagt.  Men det var altså mitt eksempel.

Og nå kommer jeg til selve poenget: Det er dette djevelske stigmaet jeg vil til livs! Hørte her om dagen på radio at en professor fra et kjent forskningsmiljø foreslo å fjerne begrepet «psykisk sykdom.» Og han har fått flere med seg. Denne professoren mener at alt skal inn under begrepet somatiske sykdommer eller bare sykdommer. Fordi også hjernen er en del av kroppen! Jeg har ofte fundert over hvorfor folk med f.eks. lavt- eller høyt stoffskifte og ME-pasienter jobber så hardt for at deres diagnose ikke skal klassifiseres som en psykisk diagnose. Hvorfor gjør de det? Det kan være flere grunner, men den viktigste er at de ikke skal falle under det bedrøvelige stigmaet som vi med en psykiatrisk diagnose føler på og må leve med. De av ME-pasientene som er så syke at de må ligge i mørke rom og er avskåret fra sosialt fellesskap, må ha det vondt. Man kan bli deprimert av langt mindre enn det. Men de vil for enhver pris ikke stemples som psykisk syke eller ustabile. Og det skal de heller ikke. For «psykisk syk» er diagnosen du for all del ikke må ha! Og etter nesten 30 år med min diagnose er jeg den første til å forstå at de fraber seg dette stempelet.

Er det slik at vi med en psykiatrisk diagnose har en slags skyld i at vi har havnet der? Er vi bare en pariakaste som i beste fall kan være takknemlige for å få lov til å sitte på et venteværelse sammen med de andre som har aksepterte sykdommer? På en måte dele skjebnefellesskapets stund med de «normalt» syke. Når skal folk slutte å snakke bak ryggen til en psykiatrisk pasient som om han eller henne sjøl var skyld i dette? Eller mener kanskje du også at vi har påført oss dette selv? Vi klarte liksom ikke bare å ta oss sammen! Fikk liksom ikke til å ta kontroll over tankene våre slik som du klarte! I mitt tilfelle mistet jeg mine foreldre for over 40 år siden. Da jeg bare var et barn. Mulig bearbeidelsen av savnet har vært i tøffeste laget for meg. Men jeg kunne ikke noe for at det skjedde. Jeg lover deg. Jeg prøver bare å få inn i folks fordomsfulle hode er at jeg er fullstendig frisk nå! Jeg har ikke vært borte fra jobben min på grunn av sykdom en eneste dag på 6 år! Vet ikke om noen av mine ikke-psykiatrisk diagnostiserte kolleger kan vise til det samme. Jeg blir medisinert på linje med en diabetespasient som må ta sprøyter med insulin hver dag. Jeg tar i stedet Litium. Men utover det er jeg like frisk som hvem som helst. Så tusen takk for hver gang du behandler meg som det også!