Endret: 28. november 2017
5863500 desperat

AKTUELT: Det at behandlingen ovenfor personer med en alvorlig psykisk lidelse i stor grad skal styres av hvorvidt pasienten til enhver tid er samtykkekompetent, skaper unødvendige store bekymringer hos mange pårørende. (Ill.foto: www.colourbox.com)

En menneskerett å gå til grunne, uten selv å vite om det?

En menneskerett å gå til grunne, uten selv å vite om det?

Mange med psykisk sykdom lider unødvendig når hjelpen er fraværende eller ikke blir satt inn i tide. Det samme gjelder for pårørende og naboer.

Reportasjeserien «Når alt rakner» i Aftenbladet har den siste tiden satt søkelyset på hvordan mange lever under uverdige forhold, blant annet fordi hjelpeapparatet ikke har sett dem, ikke klart å nå inn til dem eller har blitt avvist.

I et intervju sier rusforsker Sverre Nesvåg at en kartlegging nylig viser at 6000 personer i Norge er hardt rammet av kombinasjonen alvorlige rusproblemer og psykiske lidelser. Ingen enkeltgruppe i landet har dårligere levekår registrert i hjelpeapparatet.

Det trengs både tålmodighet, relasjonsbygging og et regel- og lovverk som gjør det enklere for ansatte å ta seg inn i boliger.

Begrenset handlingsrom

Oftest handler det ikke om vond vilje til å hjelpe hos mange av de ansatte innenfor helse- og velferdstjenesten, men i stor grad om at handlingsrommet for å kunne gi god og forsvarlig helsehjelp er begrenset. For eksempel handler det om rammevilkår og lovreguleringer.

Ansatte i helsetjenesten har ikke lovhjemmel, slik som brannvesenet eller politiet, til å ta seg inn i boliger uten samtykke fra beboer. En endring i husleieloven i 2009 satte begrensninger for ansatte å ta seg inn i leiligheter til beboere mot deres vilje. Det er heller ikke alltid like lett å få lagt inn alvorlig psykisk syke i psykisk helsevern, mot deres vilje. Det at alvorlig psykisk syke folk går rundt ubehandlet over lengre tid, og av den grunn blir sykere, kan føre til uholdbare situasjoner i boliger og bomiljø som kunne vært unngått dersom disse hadde fått hjelp nok i tide. Med alvorlig psykisk syke handler det ofte om psykoser.

I likhet med Sverre Nesvåg ser også jeg nødvendigheten av at man ovenfor enkelte av de som lever i både indre og ytre kaos, må ha lov til å «tvinge seg inn» i boligen, og at kommunene bør kunne plassere enkelte i mindre, skjermede institusjoner da endel ikke ser sitt eget beste og der relasjonelle ferdigheter er utilstrekkelig. Derfor trengs det både tålmodighet, relasjonsbygging og et regel- og lovverk som gjør det enklere for ansatte å ta seg inn i boliger. Ønsker vi oss et samfunn der menneskerettigheter og autonomi skal gå foran sykdom og forfall?

Mange har i årevis har levd under press og bekymring fordi deres nære ikke får god nok hjelp.

Lovendring i psykisk helsevern

En lovendring i høst strammer ytterligere inn muligheten for tvang i det psykiske helsevernet. Etter lovendringen må pasienten anses til ikke å ha samtykkekompetanse for å bli behandlet mot sin vilje. Det å være samtykkekompetent i denne sammenheng forstås som hvorvidt personen har sykdomsinnsikt nok til å forstå konsekvensene av ikke å ta imot behandling. Bakgrunnen for lovendringen er å styrke menneskerettighetene for personer med psykiske lidelser, noe lovendringen sannsynligvis bidrar til for en del. Overfor de alvorligste psykisk syke som av ulike grunner frasier seg nødvendig helsehjelp, kan det gå fra vondt til verre.

Dette kan igjen innebære store belastninger og unødvendige bekymringer hos pårørende. Mange har i årevis har levd under press og bekymring fordi deres nære ikke får god nok hjelp. Mange pårørende sykemelder seg fordi de må ta seg av sine behandlingstrengende nærstående psykisk syke. Som om det å ha et alvorlig psykisk sykt familiemedlem ikke er belastning nok, i seg selv.

Det er mange som lider unødvendig, både pårørende og i nabolag, men ikke minst den syke selv.

Når medmenneskelighet og omsorg ikke er nok

I en kronikk i Aftenbladet 27.10 skriver Målfrid Frahm Jensen og Astrid Weber blant annet at hjelpen må komme inn tidlig, og at den må bestå av omsorg og medmenneskelighet. Videre refereres det til «hylekoret» av ansatte som stiller kritiske spørsmål til lovendringen. Jeg er helt på linje med de to når det gjelder medmenneskelighet og omsorg, samt at hjelpen må settes inn tidlig. Desto fortere man får hjelp, desto større er sjansen for å bli hjulpet (jf. TIPS, tidlig oppdagelse og behandling av psykoser).

Under gitte omstendigheter og i alvorlige situasjoner er man likevel nødt til å ty til tvang, for at folk skal få nødvendig og forsvarlig helsehjelp i tide. Som pårørende med relativt lang fartstid med ROP-pasienter (rus/psykisk lidelse) har jeg sett at medmenneskelighet og omsorg ikke alltid er tilstrekkelig. Det er mange som lider unødvendig, både pårørende og i nabolag, men ikke minst den syke selv, når hjelpen er fraværende eller ikke blir satt inn i tide.

Skal det være en menneskerett å gå til grunne, uten selv å vite om det?

Belastninger

Som pårørende har jeg nylig vært involvert i at et behandlingstrengende familiemedlem har vært inn og ut av psykiatriske sengeavdelinger fire ganger i løpet av en måned, før vedkommende endelig fikk nødvendig helsehjelp. Ifølge loven må personer som er frivillig innlagt, ha ny henvisning/vurdering fra lege eller legevakt dersom det under innleggelsen viser seg at det er behov for tvungen behandling. I vår situasjon endte det opp med at det ble vi pårørende som måtte bringe vedkommende til legevakt for ny henvisning til innleggelse.

Jeg tør ikke å tenke på hvilken overlast vedkommende kunne lidd, dersom vedkommende ikke hadde hatt pårørende eller andre som kom til unnsetning. Da det er liten sjanse for at personer med en alvorlig psykisk lidelse som i utgangspunktet ikke ser at de er i behov av behandling, oppsøker legevakt/lege for egen maskin. Slike situasjoner medfører ofte merbelastninger både for pårørende og den behandlingstrengende, som må fysisk ut av sykehuset for så å bli innlagt igjen, etter vurdering av ekstern instans.

Det at behandlingen ovenfor personer med en alvorlig psykisk lidelse i stor grad skal styres av hvorvidt pasienten til enhver tid er samtykkekompetent, skaper unødvendige store bekymringer hos mange pårørende. I den anledning stiller jeg spørsmål ved om det ikke også er en menneskerett å få beskyttelse og helsehjelp når man er styrt av en sykdom som påvirker evnen til å ta valg, som man som «frisk» ikke ville tatt. Skal det være en menneskerett å gå til grunne, uten selv å vite om det?

 

Kronikk
  • Skrevet av Gudrun Wiik Larsen, pårørende, sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid og master i sosialfag
  • Kronikken er tidligere publisert i Stavanger Aftenblad

Kommenter:

Mer om

kronikker rusproblem.og.psykisk.lidelse brukere.med.omfattende.tjenestebehov

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen