- Erfarne barnevernsarbeidere bruker malen med skjønn, men de er bekymret for en utvikling i retning av en mer ukritisk prosedyrebruk, skriver kronikkforfatterne (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix)

Kronikk: Hvordan påvirker standardisering og måling barnevernet?

Noen av dem som jobber i barnevernet, føler seg tryggere. Andre er bekymret for at unike familier blir målt opp mot samme mal.

Trangen til å telle

Kronikken er basert på et kapittel (Almklov, Ulset og Røyrvik, 2017) i boka «Trangen til å telle», redigert av Tord Larsen og Emil Røyrvik som blir utgitt den 12. desember i år.

Boka er et resultat av et større internasjonalt prosjekt som ser på standardisering og måling som underliggende kulturelle logikker som gjennomsyrer flere felt i samfunnet vårt.

Standardisering og måling er blitt stadig mer omseggripende og viktig for hvordan vi beskriver verden rundt oss. I en forskningsstudie har vi sett nærmere på hvordan dette påvirker det kommunale barnevernets arbeid. Vi har ikke intervjuet familier i barnevernet i denne studien. Vårt materiale sier derfor ikke noe om deres erfaringer med standardiseringen.

Troen på det evidensbaserte og målbare synes å rette fokuset i større grad mot korrekt saksbehandling, enn mot de barn og familier som en sak omhandler.

Denne trenden fører ikke nødvendigvis til et bedre system for de barna eller familiene som omfattes av den, ei heller nødvendigvis verre, men den bidrar utvilsomt til å endre en av samfunnets viktigste profesjoner.

Unike familier blir undersøkt etter samme mal

Etter at barnevernet har fått en bekymringsmelding, blir undersøkelsesarbeidet gjort etter en satt praksis. Det kom frem når vi intervjuet saksbehandlerne i de kommunale barnevernstjenestene.

Ved å følge en kartleggingssmal blir alle «saker» eller rettere sagt familier undersøkt på en strukturert måte. Denne malen, som ofte kalles «Kvello-malen», gjør at i utgangspunktet unike familier blir gjort direkte sammenliknbare med andre familier, og slik transformert til en typisk «sak».

Malen geleider saksbehandleren gjennom en standard undersøkelse. Det er en sjekkliste med to løp, hvor den som gjelder for hjelpetiltak er noe mindre omfattende, enn den som gjelder med tanke på mulige omsorgstiltak. I den sistnevnte kreves blant annet gjentatte observasjoner av familien i hjemmet.

Skal hjelpe saksbehandlerne å ta riktig valg

Ved å følge kartleggingsmalen punktlig og systematisk gjennom ett av to løp – avhengig av bekymringsmeldingens innhold og alvorsgrad –  skal saksbehandlerne kunne komme fram til korrekt konklusjon.

Dette gjør de blant annet ved å telle antall risikofaktorer knyttet til barnet, kjernefamilien og mikrosystemet utover kjernefamilien. Malen gir svar på hvilke tiltak som eventuelt bør iverksettes. Den gjør det tilsynelatende mulig å «måle» familiesituasjonen og å «måle» omsorgssituasjonen til et barn.

Som en av informantene uttrykker det: «Kvello er jo ganske tydelig på at hvis det er overvekt, altså, over et visst antall risikofaktorer så må barnevernstjenesten vurdere en § 4-12, eller altså en omsorgsovertakelse». Antall risikofaktorer det krysses av for, forteller saksbehandleren hvilke tiltak som bør fattes.  

Mange saksbehandlere setter pris på malen

Vår studie viser at mange saksbehandlere setter pris på Kvello-malen. Det synes å være flere grunner til at de gjør det. Felles for dem er at de er knyttet til noen spesifikke utfordringer som oppfattes å bli løst eller modifisert gjennom bruk av en kartleggingsmal.

For saksbehandlerne rettleder malen dem i undersøkelsesarbeidet, strukturerer interaksjonen mellom saksbehandleren og familien og ivaretar en slags evidensbasert «beste praksis». Deres motivasjon for å omfavne standardisering synes å handle om det å «fremstå som profesjonell», «demonstrere kontroll» gjennom å vise at man har «ting på stell» og «ha eller kjenne mindre personlig ansvar».

Kort fortalt opplever saksbehandlere at Kvello-malen bidrar til at barnevernstjenesten fremstår som profesjonell og vitenskapelig, forstått som objektiv, siden de følger oppskriften på det som er ansett som «beste praksis» i sakskategorien.

Gjør saksbehandlerne mindre sårbare for kritikk

I møte med andre tjenester og samarbeidspartnere - for eksempel Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, opplever saksbehandlerne det også som gunstig å kunne vise til en overordnet fremgangsmåte. Fremgangsmåten gir et perspektiv og et språk, som ligner på det det de andre bruker.

Generelt sett synes en skjerpet standardisering å styrke barnevernets identitet og synlighet. Implementering og bruk av Kvello-malen bidrar videre til å synliggjøre kontroll, orden og konformitet.

I møte med Fylkesmannens tilsyn oppleves dette som særlig fordelaktig. Å følge standardiserte prosedyrer og produsere standardisert informasjon gjør de kommunale barnevernstjenestene mindre sårbare for kritikk.

Føles trygt å ha noe å jobbe etter

«Å ha eller kjenne mindre personlig ansvar» er fremfor alt knyttet til en bekymring for de nyutdannede, unge saksbehandlerne. Spesielt de med lite erfaring, og som i tillegg går inn i sin første stilling i en liten barnevernstjeneste med få muligheter til gradvis opplæring av mer erfarne saksbehandlere. De beskriver det å kjenne på et stort personlig ansvar i arbeidet som krevende og psykisk belastende.

I denne forbindelse framstår en prosedyreorientert praksis som velegnet. Kvello-malen sørger for at undersøkelsesarbeidet blir utført korrekt, i det minste formelt sett. Den sikrer at de korrekte  stegene er gått gjennom i henhold til prosedyren.

Slik kan malen også oppleves å bidra til å lette den psykiske belastningen og nedtone den helhetlige personlige ansvarsfølelsen. I stedet dreies altså oppmerksomheten mer mot en byråkratisk ansvarlighet som handler om å følge prosedyren.

Noen er også bekymret for standardiseringen

Ved siden av saksbehandlernes begrunnelser for å omfavne standardisering og måling, viser vår studie at flere også har kritiske motforestillinger.

Disse handler om mange utfordringer. De kan være knyttet til profesjonsutøverens uavhengige skjønnsutøvelse. Noen frykter at de støtter seg for mye på maler og sjekklister som i utgangspunktet ikke er barnevernsfaglige, eller at fokuset på rammebetingelser og helhetsblikk svekkes.

Andre mener at tilnærmingen til barna og familiene blir mer mekanisk og problemorientert gjennom telling av risikofaktorer. Og noen mener at det å kjenne mindre ansvar kan gjøre barnevernsarbeidet mer overfladisk og at det gjør barn og familier til standardiserte objekter hvor man underkommuniserer deres egenart.

Profesjonsendringene bør diskuteres

Saksbehandlere uttrykker med andre ord bekymringer for at det de anser som viktige kvaliteter i barnevernsfaglig tenkning og praksis vil gå tapt, i det deres arbeid i økende grad defineres av standardiserte verktøy som kan bibringe «objektive sannheter».

Erfarne barnevernsarbeidere bruker malen med skjønn, men de er bekymret for en utvikling i retning av en mer ukritisk prosedyrebruk.

Powered by Labrador CMS