Helt siden hun begynte i Drammens Tidende i 2005 hadde min kollega Lisa Selin hatt en sterk journalistisk nysgjerrighet på historien og de forlatte bygningene på Haskoll i Lier. I motsetning til andre nysgjerrige mennesker med kamera, kunne ikke Lisa som fotojournalist ansatt i DT ta seg inn i ruinene uten å be om lov.

Hun fikk avslag hver gang hun søkte om å få fotografere i de avstengte bygningene.

Da eiendommene havnet på det åpne markedet og det ble visning i 2015, var Lisa raskt på plass med kamera. Det ble innfallsporten til et stykke journalistisk arbeid som tok tid.

Det gjorde inntrykk på oss å ligge på knærne i høstsola utenfor Lier Bygdetun og lese distriktslegens stikkordsmessige skjebnefortellinger fra årene rett før og etter 1900. Det var sterkt å høre Ingvar Ambjørnsens uslettelige minner fra en tid norsk psykiatri ikke minnes med stolthet. Det var godt å kjenne varmen rundt kringle- og kaffebordet på Kopperud gård.

Vi ble aldri riktig ferdige med den historien vi begynte på.

Det ble for ambisiøst. Men i februar kunne vi omsider publisere Dokument Lier. 2017 ble året da psykiatrien ble avviklet på det som en gang var Lier sykehus. I høst begynte rivearbeidene.

Det tar tid å skaffe seg et overblikk over Liers historie.

De muntlige kildene dør ut. Historien om psykiatrien og Lier kommune fins fortsatt her og der i små biter og i enkeltpersoners hukommelse. Men den er aldri nedtegnet på skikkelig vis.

Det er synd.

For det er en historie om Lier. Det er historien om oss, og ikke minst om vårt menneskesyn.

På godt – og vondt.