Norske myndigheter holder menneskerettighetsfanen høyt, og ser på seg selv som en stormakt når det kommer til å fronte menneskeverd og de internasjonale menneskerettighetene. Det er samtidig myndighetene som har ansvaret for å rydde opp når menneskerettighetsbrudd blir påpekt. Tvang i psykiatrien er et felt hvor norske myndigheter har fått kritikk fra blant annet FNs torturkomité og Norges NGO-forum for menneskerettigheter med medlemmer som Helsingforskomiteen og Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg.

Kritikken peker på at bruken av tvang i psykiatrien til tider er for omfattende og at tvangsbruken oppleves for vilkårlig.

Rapporten fra Norges NGO-forum fra 2012 problematiserer også blant annet tilsynelatende høy bruk av mekaniske hjelpemidler som for eksempel belteseng. Det har også kommet rapporter fra Helsedirektoratet som beskriver klanderverdige forhold ved enkelte psykiatriske sykehus. Det pekes blant annet på tilfeller av utstrakt og langvarig bruk av beltelegging, at pasientenes rom oppleves for trange og at vinduer ikke kan åpnes, alle faktorer som forsterker følelsen av å være innesperret. I en rapport fra Sivilombudsmannen fra i år hevdes det sågar at bruk av tvangsmidler iblant blir iverksatt på grunn av utrygghet hos personalet.

Undertegnede jobber selv ved et akuttpsykiatrisk sykehus. Gjennom de årene jeg har jobbet i psykiatrien har jeg ikke møtt en eneste kollega som ikke hver dag går på jobb for å gi pasientene den verdigheten de fortjener, uansett lidelse.

Vinneren av kronikk-konkurransen

Stian Høgestøl (bildet) er født og oppvokst i Oslo og studerer for tiden statsvitenskap og menneskerettigheter ved Høgskolen i Drammen. Han har de siste årene også jobbet som pleieassistent ved en akuttpsykiatrisk avdeling.

Høgestøl er vinneren av vinterens kronikk-konkurranse om menneskerettigheter i Norge. Konkurransen er et samarbeid mellom Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN), Den norske helsingforskomité og Drammens Tidende.

Førstepremien er en studietur med HSN der prisvinneren sammen med studenter ved HSNs studie i menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering høsten 2018 besøker Europarådet, Menneskerettighetsdomstolen og EU-parlamentet.

 

Samtidig tenker jeg at forholdene for de sykeste pasientene kunne vært lagt bedre til rette. Det er en pasientgruppe som kan variere fra tungt deprimerte unge voksne til paranoid schizofrene med realitetsbrist og andre psykotiske symptomer.

Utageringer og tilløp til utageringer er med jevne mellomrom en del av arbeidshverdagen ved en akuttpsykiatrisk avdeling.

Det kan handle om stemmer i pasientens hode som gir instrukser om slik atferd. Det kan være at pasienten er redd på grunn av sine egne vrangforestillinger. Eller det kan være frustrasjon og sinne fordi pasienten føler seg urettferdig behandlet.

At enkelte av de sykeste pasientene mangler muligheten til å gå ut og få frisk luft kan også bidra til agitasjon.  

Slike episoder kan i siste instans føre til bruk av såkalte mekaniske hjelpemidler, deriblant fiksering i seng også kalt beltelegging.

Beltelegging betyr at en pasient blir festet til seng ved hjelp av reimer. Dette blir gjennomført når det er fare for pasienten eller andres liv og helse, og når helsepersonalet ikke lenger mestrer å holde situasjonen i sjakk.

Armleddene blir da festet til mageregionen og bena blir festet i enden av sengen. Hode og bryst er ikke festet fast.

Når en pasient ligger slik er det muligheter for å løse opp for eksempel en arm og et ben slik at følelsen av å være fastspent blir minst mulig.

Dette er et tiltak som blir gjennomført som siste løsning når all annen miljøterapi har vært forsøkt, men ikke fungerer. En pasient som ligger slik skal alltid ha kontinuerlig observering og bli trygget.

Hva gjør myndighetene for å få ned bruken av slike tvangsmidler?

Når norske myndigheter har fått direkte oppfordringer fra ulike hold bør man se på hvordan man kan løse problemet. Det blir her pekt på blant annet for høy bruk av belter og for dårlig egnede lokaler.

Myndighetene kom i år med en ny utgave av den psykiske helsevernloven. Et eksempel på en endring er at pasienten nå må mangle samtykkekompetanse for å kunne underlegges tvungent psykisk helsevern.

En annen endring er at en pasient som har hatt effekt av behandlingen, men antas å ville avslutte med antipsykotisk medisin når tvungent psykisk helsevern opphører og av den grunn vil bli raskt forverret igjen, skal få avslutte sin behandling om vedkommende ønsker dette.

Pasienter under tvungent psykisk helsevern har også fått utvidet sine klagemuligheter.

De endringene er av en slik karakter at man kan si den styrker menneskerettighetsvernet hos enkelte pasienter og dermed møter noe av den kritikken som er fremkommet.

Men for den alle sykeste pasientgruppen er det vanskelig å se at forholdene blir endret.

Det er også denne gruppen pasienter som kjenner tvungent psykisk helsevern tettest på kroppen.

Her bør det blitt satt inn flere ressurser:

Flere ansatte, mer egnede lokaler slik at hver pasient fikk større plass og dermed tryggere omgivelser for både pasient og personell, samt egnede uteområder slik at også de aller sykeste kunne fått frisk luft.

Slike tiltak vil være med på å dempe pasientens frustrasjon, følelsen av å være innesperret, og enkelte pasienter ville nok oppleve oppholdet på institusjon langt mindre dramatisk enn i dag. Jeg vil også hevde at utageringssituasjoner der mekaniske hjelpemidler vurderes å tas i bruk ville sunket om slike ressurser ble iverksatt.

Slike tiltak koster penger, og der svikter myndighetene. Når myndighetene ikke tar kritikken fra FNs torturkomité på alvor, tar de heller ikke de sykeste i samfunnet på alvor.

LES OGSÅ: Landslagstrener Steinar Mundal: – Drammen vet ikke hva man kan miste