Året jeg prioriterte bort venner, ble det tyngste både mentalt og fysisk | Mari Finstad Bergum

Si ;D-innlegg: Man blir satt i en posisjon der man må velge. Skal man dra på trening eller på den oppsatte jobbvakten som vil finansiere russebussen?

I dag spiller jeg håndball for Larvik håndballklubb, og jeg har det utrolig bra.

Med tanke på at jeg alltid har hatt nære venninner som har holdt på med samme idrett, og som derfor har hatt forståelse for mine prioriteringer, har kanskje ikke min vei til livet som toppidrettsutøver vært den vanskeligste.

Ble ikke invitert

Likevel var det som 15-17-åring tungt de gangene jeg ikke ble invitert på fest fordi jeg ikke drakk.

Den var kjipt å se på Instagram eller andre sosiale medier der jeg fikk vite at andre hadde det gøy.

Jeg tror mange toppidrettsutøvere kan kjenne seg igjen i den vonde følelsen som gjerne kommer alle gangene man må takke nei, eller når man må avlyse fordi man skal spille eller trene.

Opplevelsen av ikke å bli forstått når man forklarer at man ikke kan drikke fordi det er kamp, eller at man ikke kan være med på ting fordi man har trening, er kjip.

Kanskje handler det om at det for ungdom er så viktig å få være med på alt og skulle prestere på alt. Samtidig som man skal ha status.

Det er for eksempel ingen hemmelighet at man på enkelte skoler ikke blir invitert med på ting hvis man ikke er med på «bussen».

En utøver som satser på idretten sin, har ikke tid til å jobbe masse, gå på skole og i tillegg være sosial. Totalbelastningen blir for stor.

Man må ta et valg

Min lagvenninne Marie Kaspersen hadde nok en tyngre reise enn meg. Hun var den eneste i sin vennegjeng som satset. Hun ville ha fokus på trening og de riktige valgene, slik at det skulle gå bra på banen.

Det gjorde at hun ikke var med på russebuss. Men det førte også til at hun ikke ble invitert med på ting slik at hun i perioder følte seg utestengt.

Det er i disse situasjonene at dagens ungdom blir satt i en posisjon der man må velge. Skal man dra på trening eller på den oppsatte jobbvakten som vil finansiere russebussen?

For både meg og min lagvenninne ble valget idretten. Selv om prioriteringen kan være tøff der og da, er det verdt det når man vinner en kamp eller lykkes.

Som min juniorlandslagstrener sa da vi trente beinhardt i ferien mens andre lå på stranda: «Vi er klin gærne som utsetter oss for så mye smerte og utfordringer for så lite glede». Men ingenting slår gleden av å lykkes.

Likevel er det viktig å understreke at det er lov til å ha det gøy når man kan.

Man kan lese mange historier om utøvere som legger ned så mye i idretten sin at de blir syke av det - både fysisk og psykisk. Å finne en balansegang mellom trening og sosialt samvær, er utrolig viktig.

Jeg hadde selv et år der jeg prioriterte bort alt av sosiale sammenkomster og venner, et år hvor jeg kun trente beinhardt og ofret alt for å prestere. Det ble likevel det tyngste året både mentalt og fysisk, og prestasjonene ble dårligere.

Mari Finstad Bergum har skrevet innlegget i samråd med venninnen Marie Kaspersen.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.