Gi litt slipp på oss
Om jeg ikke gjør det optimalt nå, hva er egentlig vitsen med å studere i det hele tatt, da?
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et innsendt innlegg. Innlegget gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Stadig hører man om unge som sliter med å balansere skole, trening, et sosialt liv og gjerne også en deltidsjobb. Man hører på klaging og kjas og mas om at presset er for stort og at de ikke klarer mer. Jeg skulle gjerne fortalt dem at det blir bedre. Men det gjør det ikke.
Jeg kjenner daglig på presset. Presset om å snakke akademisk, skrive akademisk, tenke akademisk. Og det er vel det som er målet – at en skal formes på en akademisk måte. En kan ikke gå ut i jobb uten å vise at en har gått på Universitetet. Og en kan ikke gå på Universitetet uten å snakke, skrive og tenke som om en går på Universitetet. Jeg er nå student ved Universitetet. Universitetet med stor U, der en skal dannes, formes og finne seg selv; og produktet skal settes ut i den store, vide verden med langsiktige og ambisiøse karrieremål og fremtidsplaner.
Problemet er at jeg føler de sosiale og faglige kravene er enda større og forventningsfulle nå enn tidligere – i så stor grad at det er demotiverende å gå på forelesning, lese det jeg skal og gjøre mitt beste, fordi jeg føler jeg ikke strekker til. Det er et hav av muligheter der ute, men utdanningsretningen må være satt i stein. Om jeg ikke gjør det optimalt nå, hva er egentlig vitsen med å studere i det hele tatt, da?
Hver femte student sliter med dårlig mental helse. Dette viser Studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2014. De vanligste sykdomsplagene er angst og depresjon, og flere er preget av prestasjons- og eksamensangst, stress, ensomhet, lav studiemestring og dårlig selvbilde. NOVA-forsker Anders Bakken mener omfanget er større enn kun dem som er diagnostisert med en psykisk lidelse – det handler om samfunnet som helhet
Når en er student forventes det at en skal være dedikert. Dedikert til studiene, dedikert til arbeidsoppgavene, og dedikert til studentorganisasjonene. En bør også være dedikert til trening, til en ekstrajobb, og til et sosialt liv. Hvis en gjør en kjapp omregning på dette vil en fort komme frem til den konklusjon at tiden ikke strekker til – ei heller psyken.
Hvordan skal en klare å prestere på sitt fulleste, når den mentale helsen er på sitt laveste?
Men en må ha en utdanning, en må ha praktisk erfaring en kan henvise til når en senere søker jobb, og en må ha penger å leve av. Slik jeg ser det blir det ikke mye tid til overs til å ha et sosialt liv, til å kunne trene, og til å kunne slappe av. Her må en rett og slett prioritere.
I studietiden er også nesten alt nytt for de fleste. Man flytter gjerne ut, ofte til en helt ny og ukjent by, og der er det ikke sikkert man kjenner noen fra før. Derfor må man lære å bo alene, lage sin egen mat, vaske sin egen leilighet, bli kjent med den nye byen og stifte et nytt sosialt nettverk. I tillegg er man helt alene oppe i det hele – familien er gjerne flere timer unna.
Hvis en kan litt om grunnleggende psykologi, vet en at sikkerhet, stabilitet og sosial tilhørighet er noen av de viktigste forutsetningene for å ha en god og stabil psykisk helse, og når disse elementene ikke er tilstede er det også vanskelig for en god mental helse å være tilstede.
Noe må gjøres – noen tiltak for å endre på dette, hva skal man si, «fenomenet». Dette fenomenet der studenters mentale helse blir verre og verre dess dypere de er inn i utdanningen. Fokuset er lagt helt feil; mens samfunnet og arbeidsgivere fokuserer på gode prestasjoner, arbeidserfaring og arbeidsmot, blir den mentale helsen til studentene som en gang kommer til å styre samfunnet, sett hus forbi. Hvordan skal en klare å prestere på sitt fulleste, når den mentale helsen er på sitt laveste?
Men en kan se en muligheter for bedring – sakte men sikkert. For høsten 2017 gjennomførte 97 studenter fra Universitetet i Bergen og Norges handelshøyskole et kurs der formålet var å forbedre deres egen mentale helse. Gjennom kurset fikk studentene teoretisk og praktisk innføring i selvmedfølelse og mindfulness, og de gjorde øvelser der de blant annet skulle gi seg selv og hverandre positive tilbakemeldinger. Resultatene var slående. Etter seks måneder viste studentene bedring i deres psykiske helse, og angst og depresjon var nå mye mindre tilstede enn før undersøkelsen. I tillegg var selvfølelse noe flere nå fokuserte på.
Kjære samfunn; gi litt slipp på tøylene dere holder rundt oss studenter. La oss nyte studietilværelsen slik den skal nytes. La oss finne ut av hvem vi er, før vi drukner i arbeid og press fra alle kanter. Og sist, men ikke minst; hjelp oss med å prioritere vår mentale helse – det er tross alt ikke kun oss det ligger på.
