KOMMENTARER
Det strammer i halsen og rundt brystet. Shit, tenker jeg. Dette passer dårlig!
Psykisk helse har beveget seg fra å være tabu til å bli noe det snakkes åpent om på en helt annen måte enn tidligere. Hvorfor er det da så vanskelig å være åpen om egen psykisk smerte?
En helt vanlig mandag morgen, men ikke helt. Det starter som en ordinær mandag med det vanlige morgenritualet de fleste familier kjenner godt: Vekkerklokka ringer, ungene vekkes, frokost spises og nister smøres, før alle plutselig må være ute av døra. Innimellom disse aktivitetene rekker jeg å dusje – noe jeg burde ha gjort før jeg la meg kvelden før for å spare tid.
Der, i dusjen, med de varme strålene mot huden kjenner jeg at den vanlige mandagen kanskje ikke blir akkurat det.
Det er noe urolig som rører på seg i magen et sted, noe som holder på å vokse seg større, og som kommer til å spre seg til resten av kroppen, raskt.
Jeg puster dypt et par ganger, men får det ikke helt til. Luften vil ikke ordentlig ned i magen. Det strammer i halsen og rundt brystet, kvalmen stiger, og tårer sprenger på. Shit, tenker jeg. Dette passer dårlig! Hvorfor skjer dette nå? Hjernen blar gjennom det sedvanlige kartoteket for å finne en mulig forklaring, men kommer ikke opp med noen. Helga har vært fin og avslappende, jeg har sovet godt og det er ingen planlagte møter jeg gruer meg til, eller noe annet som tilsier at dette skulle komme i dag.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
