Småbygder må selv ta vare på psykisk syke – folk frykter en tragedie

«Lillian» er på vei til butikken når bilen hennes begynner å oppføre seg merkelig. Den rykker til og lager bankelyder i akslingen.

Lillian kjører til siden og stopper bilen.

Fra det ene hjulet kan hun plukke ut boltene, én etter én. De er helt løse.

Det går kaldt nedover ryggen på henne.

Hva som kunne ha skjedd om hjulet hadde løsnet i fart, orker Lillian nesten ikke tenke på. Men én ting er hun nokså sikker på: Her er det «Per» som har vært på ferde igjen.

Per bor i samme lille finnmarksbygd som Lillian og hennes datter «Maia». Over mange år har han vært direkte plagsom overfor både dem og andre i lokalbefolkningen.

Det er snakk om utagerende adferd, trusler, hærverk på personlige eiendeler, brannforsøk, vold.

– Det er helt jævlig å ha det sånn. Vi får aldri slappet av, sier Lillian.

Maia legger til:

– Vi har levd i frykt nesten hele livet. Nå orker vi snart ikke mer.

Lillian og Maia er ikke deres egentlige navn. De forteller sin historie anonymt, av sikkerhetsmessige årsaker.

De har klaget sin nød til både kommunen og det lokale politiet flere ganger, men de opplever at det aldri blir noen endelig løsning på problemet. At Per aldri får den hjelpen han trenger.

For Per er ikke ond. Han har en alvorlig psykiatrisk diagnose.

Ikke alene

Både kommunen og politiet bekrefter overfor NRK at de kjenner situasjonen. De presiserer at tilfeller som involverer psykiatri er svært krevende.

Denne kommunen er heller ikke alene om å stå i en slik utfordring. Bare i Finnmark har det blitt omtalt ytterligere to tilfeller de siste månedene, hvor personer med psykiske lidelser skaper frykt i sine lokalsamfunn. I et tilfelle har det vært snakk om å etablere borgervern for beskyttelse.

Situasjonene kan veldig forenklet oppsummeres i at personene faller mellom to stoler: for friske til å legges inn, men for syke til å fungere i samfunnet.

Ifølge både politi, helsepersonell og forskere finner en lignende tilfeller over hele landet – på både små og store steder. Men det er de små kommunene og bygdene som er mest sårbare.

• Les også: Mann skaper frykt – politi og helsevesen maktesløse
• Les også: Politiet rykket ikke ut da Jorund fryktet for livet sitt

Fordi disse menneskene befinner seg i en gråsone, finnes det ingen reelle tall knyttet til problemstillingen. Det nærmeste man kommer er tall fra Politidirektoratet, som viser at politiet i 2017 hadde 36.592 oppdrag knyttet til psykiatri. Vel å merke er dette alle typer oppdrag, men en god del av dem innebærer å avverge farlige situasjoner hvor psykiatri er involvert.

Selv om politiet griper inn og avverger de mest dramatiske episodene, er ikke problemet løst.

For når det gjelder psykiatri er politiets hender bundet.

Som politistasjonssjef Tommy Flåten i Finnmark politidistrikt påpeker:

– Det er ikke snakk om straff. Det er snakk om å hjelpe den som har problemer. Da må medisinsk personell inn.

Men å hjelpe en person som har problemer, kan være lettere sagt enn gjort.

Tikkende bombe

– Det er helt ubegripelig at en sånn mann skal kunne gå rundt helt fritt, i vårt samfunn. Må man virkelig vente med å gjøre noe til det skjer en tragedie, spør Lillian.

Datteren Maia har begynt å stenge seg mer og mer inne, fordi hun er redd for hva hun kommer til å møte når hun går ut døra. Når hun har vært ute på tur, er hun redd for hva som kommer til å møte henne når hun kommer hjem.

Hun opplever Per som en tikkende bombe.

– Han kommer til å gå av snart. Vi mener han kanskje trenger å være på en institusjon. I det minste et sted hvor han får bedre hjelp, mener Maia.

Maia og Lillian forstår ikke hvordan dette kan fortsette. Hvorfor ingen tar ansvar.

Seniorforsker Solveig Osberg Ose ved Sintef har forsket på helsetjenester i en rekke år. Hun mener det er en svikt i hele systemet som gjør at personer med mer alvorlige psykiske lidelser forsømmes.

• Les også: Titusenvis av politioppdrag på psykisk syke

Mindre institusjon

Går man mange tiår tilbake i tid var det naturlig at personer med alvorlige psykiske lidelser ble lagt inn på institusjon.

Etter hvert erkjente man at anstalter ikke nødvendigvis var det beste for disse personene, og dette tilbudet ble gradvis bygget ned. Mer og mer av behandlingstilbudene ble flyttet ut i kommunene.

Senest kom samhandlingsreformen i 2012, som la opp til at helsetjenester skal gis så nærme hjemstedet til pasientene som mulig.

Altså: Kommunene har mye ansvar for helse og omsorg.

Institusjonene finnes riktignok fortsatt – da i form av psykiatriske sykehus som faller inn under det vi kaller for spesialisthelsetjenesten.

Om situasjonen er dramatisk nok, kan personen henvises av lokalt helsepersonell til tvangsinnleggelse ved et psykiatrisk sykehus.

Men selv om de blir sendt hit, skal det fortsatt mye til før de faktisk blir lagt inn under tvang.

Velge selv

Om personen har evne til å anerkjenne, reflektere rundt og uttrykke valg overfor egen situasjon, så må vedkommende selv få velge om han/hun ønsker behandling.

Det forklarer Tordis Sørensen Høifødt, klinikksjef ved Psykisk helse- og rusklinikken ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN).

Hun viser til at det fra 1. september 2017 ble strengere krav for å innlegge en person mot egen vilje etter psykisk helsevernloven.

– Det er et veldig klart signal fra overordnede myndigheter og helseministeren at man skal ha lov til å velge selv. Så noen ganger må vi akseptere at folk gjør valg som vi ikke synes er så lure, sier klinikksjefen.

Er det fare for å skade seg selv eller andre stiller situasjonen seg annerledes. Samtidig kan ting ha endret seg etter at vedkommende har kommet til sykehuset og kanskje vært innlagt en natt. Ofte har personen roet seg betraktelig, slik at denne faren – etter legenes vurdering – ikke er til stede lenger.

Da må personen få reise hjem igjen om det er det vedkommende ønsker – selv om det medisinske personellet ser at vedkommende trenger behandling.

Lillian og Maia har flere ganger sett at Per har blitt hentet, for deretter å være tilbake etter bare et par dager. Dette gjør dem spesielt frustrerte og oppgitte – en frustrasjon Tommy Flåten i Finnmark politidistrikt godt kan forstå.

– Da er man på en måte ikke kommet noe lenger. Man sitter nesten bare og venter på neste hendelse, sier han.

• Les også: Utrygge naboer til tross: – Pasientrettigheter er viktigst

En runddans

I tilfeller hvor pasienter med psykiske lidelser er for friske til å legges inn mot sin vilje, er det kommunen som skal følge opp og gi behandlingstilbud, i henhold til den allerede nevnte Samhandlingsreformen.

Men dette byr på en del utfordringer for kommunene: De har begrensede ressurser, i tillegg til at de ikke alltid har den spesialiserte kompetansen som kreves for å takle personer med alvorlige psykiske lidelser.

Dessuten viser en rapport fra Sintef at hver fjerde eller femte kommune mener at ansvarsfordelingen mellom kommune og spesialisthelsetjenesten i liten grad er tydelig når det gjelder personer med alvorlige lidelser. Spørsmålet er om spesialisthelsetjenesten må mer på banen.

I kommunen hvor Lillian og Maia bor pekes det attpåtil på at en av de største utfordringene er at de ikke har muligheter til å bruke tvang. Tilbudet de gir er og må være frivillig.

– Samfunnet rundt ser kanskje problemet, men det er ikke sikkert at vedkommende gjør det selv. Da blir vedkommende en kasteball, kommenterer ordføreren.

Han beskriver hele situasjonen som en runddans.

Helse- og omsorgssjefen i kommunen innrømmer at han skulle ønske at lovverket ikke var så strengt.

– I mange tilfeller, ja. Men så går det opp mot rettighetene du har som en borger i samfunnet – du skal ha vern der også. Det er vanskelig.

– Vil ha sviktet

Hvilket tilbud forskjellige kommuner har klart å bygge opp er variabelt, ifølge Sintef-forsker Solveig Osberg Ose.

Hun mener lokalsamfunnene har fått et altfor stort ansvar for psykiatriske pasienter.

Det er ikke feil at en har gått bort fra institusjonell behandling, sier hun, men det forutsetter at en har et godt alternativ hvor personene får støtte og oppfølging der de bor.

– Det klarer ikke kommunene alene når folk er veldig syke.

Ose mener spesialisthelsetjenesten bør prioritere å være tettere på i oppfølgingen av disse pasientene, og samarbeide med kommunene.

Et samarbeid er både det kommune og politi sier at de ønsker.

At en setter ned tverrfaglige team, med representanter fra kommune, helse, psykiatri og politi. At en sammen kan se på hvordan man kan forebygge og gi hjelp til personer som ikke nødvendigvis oppsøker helsevesenet selv. At ingen skal behøve å stå alene med ansvaret.

Slike team blir løftet fram av helsemyndighetene som en god løsning, men ifølge Sintef hadde bare én av fire norske kommuner flerfaglige oppsøkende team i 2017.

Det var flest team i større kommuner, og Sintefs rapport konkluderer tydelig med at det gjenstår et stort utbyggingsarbeid.

– Det blir for dumt om det skulle skje en alvorlig hendelse med skade på person, så ser man tilbake på alle meldingene og ser at dette har vært en varslet katastrofe, sier Tommy Flåten i Finnmark politidistrikt.

– Da vil vi ha sviktet ved at vi ikke fanget opp dette.

Må ikke gi opp

Klinikksjef Tordis Sørensen Høifødt ved UNN er enig i at et bedre samarbeid på tvers vil være fordelaktig. Da ikke minst mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten.

Hun sier de forsøker å være til stede i oppfølgingen av vanskelige pasienter, men innrømmer at de nok kan bli bedre til dette.

Høifødt minner om at det ikke minst er viktig å inkludere både pårørende og den det gjelder i arbeidet. Og om personen ikke ønsker hjelp, så gjelder det å ikke gi opp.

– Mange av disse pasientene har gode grunner til ikke å ha tillit til andre – kanskje fra sin egen historie, eller at den psykiske lidelsen gjør det vanskelig å ha tillit til andre. Da må vi jobbe for å få denne tilliten, sier hun.

Hun mener man gjør dette ved å gi disse menneskene en følelse av menneskeverd, trygge relasjoner, en trygg bolig og noe meningsfylt å holde på med.

– Det er ingen mennesker som ikke trenger det. Kanskje aller mest en del av disse personene. Da er det et lite tankekors at de som trenger det mest ikke alltid får det. Men hvis man har tålmodighet så får man det som oftest til, sier klinikksjefen.

For Lillian og Maia er det snart slutt på tålmodigheten. De begynner å bli desperate, og håper at det blir fortgang i arbeidet mot en løsning.

– Vi vil rett og slett kunne sove godt om natten igjen, sier de.

• Les også: