Da min far døde, før jeg hadde fylt 20 år, var det mange tunge tanker jeg bar med meg

I morgen, 10. oktober, er det verdensdagen for psykisk helse og jeg må innrømme jeg har to tilnærminger til dette.

Den ene er jeg ikke veldig stolt av heller. For jeg tar selvkritikk på min holdning til dette spørsmålet gjennom mange yngre år. Jeg anerkjente ikke psykiske lidelser i særlig grad. «Folk må bare kunne ta seg sammen» har jeg tenkt mange ganger. Og sikkert sagt også. «Folk må bare skjerpe seg». Det er åpenbart feil i mange tilfeller.
Men i tillegg så mener jeg fortsatt at det er viktig ikke å gjøre helt vanlige menneskelige reaksjoner, vanlig sorg, vanlig nedstemthet, vanlige «slag» som møter en i et liv til sykdom.

* Det er ikke nødvendigvis sykdom når en gammel far går bort og du følger sorg, blir lei deg.
* Det er ikke nødvendigvis sykdom når et samlivsbrudd rammer deg, selv om det kan være tungt.
* Det er i alle fall ikke nødvendigvis sykdom når Manchester United eller Odd går på smell etter smell, selv om det kan være fryktelig tungt.  Det siste er mest en spøk, men ikke bare forresten. Jeg kjenner selv folk som i helt dramatisk grad lar favorittlagets opp- og nedturer prege hele livsgleden.

For en tid tilbake kunne man i Dagens Næringsliv (DN) lese en omfattende reportasje om eldre og depresjon. Depresjon og demens. Det viste seg at folk man trodde var i ferd med å bli demente, bare slet med dyp depresjon.
En av dem som sto fram og fortalte var Jens Amundsen. En velfungerende, aktiv og positiv mann, som plutselig ble syk. Veldig syk. Han hadde mye å leve for, fin familie, kone, barn og barnebarn, men plutselig tok depresjonen ham så kraftig at han ikke klarte å riste seg ut av det. Han hadde vært frivillig i kirken og brannvesen, han reiste rundt og underholdt andre med trekkspill og gitar og plutselig ble det meste mørkt.  Men med god hjelp og støtte kom han seg ut av det. Og noe av det flotte som man kunne lese var at der medisin og voldsomme mengder medikamenter ikke hjalp så mye, så hjalp det med fysisk aktivt liv. Han begynte å gå turer og gradvis ble han bedre. 

Jeg har sett noe av det samme hos en god venn, en kamerat. Han hadde alt å leve for, men klarte etterhvert ikke å glede seg over det. Ikke over noe.  Han er ganske velstående, meget dyktig i arbeidet sitt, men hadde jobbet urimelig mye helt fra han var guttunge. Alltid jobbet. Når de andre jobbet 40 timers uker, jobbet han gjerne 80. Og plutselig i slutten av 50-årene ble alt mørkt. Jeg snakket mye med ham i denne perioden for en del år siden. Han brukte år for å skjønne det selv, for å akseptere det og for å komme ut av det. I dag lever han svært godt med sine og jeg blir alltid så glad når han forteller om det rike livet han lever med turer, samvær, barnebarn og fellesskap. 

Det skal være 100 000 mennesker i Norge som lider av depresjoner.  Lider av altså, ikke føler seg lett deprimert en gang i blant. Jeg kjenner til noen tilfeller og det er rett og slett aldeles grusomt å se hvordan fine mennesker forsvinner inn i et mørke som det synes umulig å komme seg ut av. Og vi andre, som så gjerne vil lindre smerten, blir også fort hjelpeløse når man ser slikt herje med et menneske.  Og det blir fort til at man tenker slik jeg ofte gjorte før: «Hvorfor kan han ikke bare ta seg sammen da?».

Det er en sang som jeg alltid har oppfattet som å handle om tungsinn, mørke utsikter og depresjon. Det er Bjørn Eidsvågs «Eg ser». 

Jeg har et sterkt personlig minne til denne sangen. Da min far døde, før jeg hadde fylt 20 år, var det mange tunge tanker jeg bar med meg. Jeg husker det godt selv om det er 34 år siden i disse dager. Det var tunge tanker fordi han døde så ung, 54 år gammel, men det var også tunge tanker fordi vi aldri klarte å få skikk på vårt far/sønn-forhold. Det gikk fra ganske dårlig via svært dårlig og hadde i grunn ikke så mange lysglimt. Så hver gang jeg hører denne fine sangen, så er jeg tilbake til det mørke rommet på min 20-årsdag, dagen før min fars begravelse, da sangen plutselig ble spilt på radioen og festet seg i meg:

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl,
men eg vil leva med deg,
eg vil leva med deg.

Tall viser at demens og depresjon er de hyppigste psykiske lidelsene for godt voksne mennesker. Rundt 100.000 eldre nordmenn lider av depresjon, mens rundt 78.000 eldre lider av demens. Når det gjelder de lettere psykiske plagene så tiltar også de med økt alder, mens de virkelig tunge lidelsene mentalt som manisk-depressiv og psykotisk, reduseres med årene. Og blant pleietrengende er forresten andelen deprimerte svært høy, 40 prosent. 

Til Dagens Næringsliv sier Tom Borza som er overlege i psykiatri ved Alderspsykiatrisk Forskningssenter, Sykehuset Innlandet og har skrevet en doktoravhandling om gamle mennesker med depresjon: «Det er ikke en naturlig tilstand å bli deprimert når du blir gammel». Og klinisk spesialist i eldrepsykologi ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, Guro Hanevold Bjørkløf, er like klar: «Det er en myte at man blir deprimert når man blir gammel. Tvert imot viser forskning at eldres psykiske helse er bedre enn hos yngre».
Det leser jeg som et signal om at det er ensomheten som må bekjempes. Klarer man å bekjempe ensomheten så er også mulighetene mye bedre for å unngå depresjonen. Derfor er altså mitt signal på denne verdensdagen:

Ta grep mot ensomheten.
Ta grep mot egen ensomhet og andres.

Konsekvensen av det, av fellesskap, av samhørighet, av kameratskap og av å omgås hyggelig folk man setter pris på er at man bekjemper det mørket som på et eller annet nivå ligger i oss alle. Dessuten er det slik at klarer du å bekjempe egen ensomhet, så bekjemper du høyst sannsynlig noen andres også.
Det handler om å være medmenneske.