På besøk i Trieste
Fem fagfolk som alle jobber innen psykiatrien i Oslo, var tidligere i år på studietur til Trieste. På veien besøkte to av oss Roma, der vi hadde vært på tilsvarende tur før. Kolleger der tegnet et negativt bilde av den italienske psykiatrien. Sentre har ikke ressurser til å holde døgnåpent, og de greier ikke å hjelpe alle som trenger det. Manglende ressurser ble dels forklart med finanskrise i Italia, men også med at det går mye penger ut av psykiatrien til private klinikker og sykehjem.
Inntil nylig hadde Italia en atskilt retts- og sikkerhetspsykiatri som tok hånd om dem som ble vurdert som farlige, og kunne dømme til behandling. Sikkerhetspsykiatrien ble i 2015 flyttet fra justisdepartementet til helsedepartementet. Vi ble fortalt at farlige pasienter og pasienter dømt til behandling nå får denne i små forsterkede sikkerhetspsykiatriske enheter med fokus på behandling, sosialpsykiatri og rehabilitering.
Deretter gikk turen til Trieste. Programmet var organisert av Verdens helseorganisasjons Collaboration Centre for Research and Training samme sted, og vi fikk besøke forskjellige psykiatriske tilbud. Direktøren for det mentale helsedepartementet i Trieste, Roberto Mezzina, hevdet at det var ekstremt lite bruk av tvang, få innleggelser og forsvinnende få utageringer lokalt. Stor-Trieste har ca. 240 000 innbyggere og fire lokale psykiatriske sentre med seks sengeplasser hver. Hvert senter har 60 000 innbyggere i opptaksområdet. Det er kun seks akuttpsykiatriske sengeplasser i hele Trieste.
I Norge fyller farlige og krevende pasienter sentrale sengeplasser. Hvor er de i Trieste? Vi ble forklart at siden man har fokus på menneskerettigheter og frihet til individet, så følger det et ansvar med friheten. De fleste kriminelle sitter i fengsel, og ved behov for psykiatrisk oppfølging følger det lokale psykiatriske senteret opp. Den rettspsykiatriske enheten i Trieste var tom under vårt besøk. De som hadde blitt henvist, var ferdigbehandlet og rehabilitert tilbake til samfunnet.
Arbeidskooperativene har en sentral plass i behandlingen og rehabiliteringen av pasientene. Det jobbes aktivt med meningsfulle aktiviteter, også her med individuelle tilpasninger i sentrum. Kooperativene skal være nyttige og konkurransedyktige. Myndighetene tilrettelegger med arbeidsstipend og sosialstipend, og bedrifter som ansetter personer med nedsatt funksjonsevne slipper å betale arbeidsgiveravgift.
Ved det lokale psykiatriske senteret, Barcola, hørte vi om en fleksibel tilnærming med pasientens prosjekt i sentrum. Om brukere blir dårligere og avviser hjelp, så blir de ikke gitt opp: «Brukeren har rett til å gå, men vi har rett til å gå etter.» Hvis en syk person nekter å ta imot behandling, fortsetter man å bry seg, oppsøker vedkommende og tilbyr fleksible løsninger. Det medfører en del forhandlinger og krever stor tålmodighet. Mye av virksomheten er ambulant, og om lag 100 brukere er innom senteret daglig for gruppebehandling, samtaler, praktisk hjelp og brukerstyrte grupper. Vi fikk vite at to tredeler av brukerne har en psykoselidelse, men det ble understreket at tilbud og tiltak ble bestemt ut fra funksjon og behov, ikke bare diagnose. Medisiner blir gitt i samsvar med internasjonale retningslinjer med et mål om lavest mulig effektive dose. Terapien er helhetlig med hovedvekt på relasjon, pasientens prosjekt og kontinuitet. Vårt inntrykk sammenfaller med funnene i en kvalitativ nederlandsk studie av tilbudet i Trieste (7).
Ved akuttpsykiatrisk sengepost er oppholdet kortest mulig, ofte bare én natt. Pasientene kommer gjerne ved kriser kveld og natt. Målet er å få til frivillig behandling og at de kommer ut til senteret raskest mulig. Trenger pasienten innleggelse ved akuttavdelingen, følger behandler fra senteret opp under innleggelsen.
De sosiale tjenestene bedrev mye oppsøkende virksomhet, frivillig arbeid med aktiviteter og matutdeling. Det ble referert til Basaglia, menneskeverd, frihet, fleksibilitet og integrering i samfunnet. Helse- og sosialarbeiderne fremsto som oppriktig engasjerte i situasjonen til brukerne og var villige til å strekke seg langt for å hjelpe. De snakket varmt om samarbeidspartnere. Vi ble slått av et system der alle syntes å trekke i samme retning. Innbyggerne i Trieste sies å være mer reserverte og skeptiske enn andre steder i Italia, så det ble sagt at det man har fått til i Trieste, har man fått til på tross av en lukket og skeptisk kultur.
I Trieste er det angivelig ingen private klinikker og sykehjem. Pasienter med ruslidelser og psykiske lidelser behandles i rusomsorgen i egne programmer. Psykiatrien veileder ved behov. Pasienter med lettere psykiske lidelser håndteres av fastlegen, eventuelt psykologer og private psykiatere.