Det siste halve året var hun alvorlig syk, i en selvmordskrise. Hun var innlagt flere ganger, og fikk oppfølging av kommunen hjemme. Kvaliteten på behandlingen var høyst variabel, ofte sjokkerende svak.
Etter et langt opphold i alderspsykiatrien ble det lagt en plan for oppfølging etter utskrivelse. Å, så flott den planen var! Så lyst det så ut en kort stund. Mamma lyste av håp. I ettertid har jeg skjønt at det var keiserens nye klær vi satt der og sydde på rundt møtebordet. Ingen rundt bordet sa et ord om hva som kunne – og trolig ville – svikte der ute i virkeligheten.
Planen ble overhodet ikke fulgt opp. Ukene gikk, tilbakefallet vi hadde advart mot, kom. Mamma mistet håpet og tilliten til de som skulle hjelpe henne. Det er alvorlig i en selvmordskrise.
Ofte kom taushetsplikten i veien når vi ringte rundt i helsevesenet for å hjelpe mamma. Mange vi snakket med utøvde taushetsplikten på en avvisende og forvirrende måte.
Taushetsplikten er viktig for å verne om pasienten. Men den skal ikke være en snubletråd for pårørende som prøver å hjelpe den syke, når hun ønsker og trenger deres hjelp.
Den dagen mamma dro hjem på permisjon fra sykehuset, var det i ly av taushetspliktens tåkesky. Sykehuset forvirret oss og skjulte for oss hvor usikre de var på å la henne få dra hjem. Mammas selvmord var så unødvendig, det ble gjort så banale, unødvendige feil.
Jeg tvang meg til å stole på at sykehuset ville være forsiktig med mamma. Jeg hadde lest "Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern". Jeg trodde den var gullstandarden. Jeg tok feil.
Selv mente sykehuset at de hadde gjort alt de kunne for å sikre mamma i permisjonen. "Alt de kunne" var: en forvirrende oppringning fra en pleier til oss døtrene og et ark med en kort kriseplan, som mamma fikk med seg hjem. På dette tidspunktet hadde mamma helt mistet tillit til sykehuset, hun ville bare bort derfra. Likevel lød kriseplanen: Ring sykehuset hvis du får problemer.
Under gjennomgangen av mammas sak hender det jeg har spurt meg: Er dette psykisk helsevern eller er det en parodi på psykisk helsevern?
Den dagen mamma døde gikk det ni timer fra hun brøt ringeavtalen med sykehuset til hun ble funnet av nødetatene hjemme. Vi ser av journalen at sykehusets forvakt ringer fortvilet rundt, til hjemmesykepleien, ambulanse og politi, for å få noen til å dra innom mamma. Ingen hadde tid.
Alle mente dessuten at ansvaret lå hos noen andre. Ni timer, mens vi døtrene ropte alarm. Det er så uverdig og uetisk, jeg har ikke ord.
Slik skal det ikke være.
Hver dag, på toget på vei til og fra jobb, på tur i skogen, kverner det i hodet på meg: raseri, vantro og fortvilelse. Hvordan kunne dette skje? Hvorfor får det ingen konsekvenser?
Hvorfor er ikke psykisk helsevern mer forsiktige med pasienter som mamma? Alvorlig syke, hjelpeløse mennesker med enormt lidelsestrykk. Hvorfor utløser ikke deres lidelser mer handlekraft og engasjement?
NRKs intervju med psykologspesialist Tormod Stangeland på A-hus, synes symptomatisk: Han går rett i forsvar og kritikken preller av.
"Vi kan ikke hindre individuelle tilfeller av selvmord, for vi kan ikke se dem komme," sier han.
Hvor mange ganger skal vi pårørende bli servert dette automatiserte svaret?
Vi snakker ikke om "individuelle tilfeller" av selvmord. Vi snakker om skyhøye selvmordstall i psykiatrien over mange år. Vi snakker om at behandlingsinstitusjoner ofte bryter loven i behandlingsforløpet.
Vi snakker om at det svikter på de samme områdene, igjen og igjen. Vi snakker om manglende vilje til å innrømme og rette opp i feil. Det er urovekkende at en som Stangeland, i hans stilling, ikke bekymrer seg mer for gjentatte lovbrudd i psykiatrien.
Han er opptatt av at det kan være uverdig for pasienten å miste buksen etter å ha blitt fratatt beltet. Jo da, men er det ikke tross alt mer uverdig og alvorlig at mange pasienter får for dårlig behandling, som bryter med loven? At pasienter lider under behandlingssvikt? At tilsyn ofte avdekker for dårlig sikkerhet?
Som pårørende har jeg fått mer enn nok av helsevesenets arrogante, automatiserte svar. Jeg forventer ikke at leger skal kunne "forutsi" hvem som vil ta livet sitt. Jeg forventer – nei, jeg krever – at norske behandlingsinstitusjoner følger loven og Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern.
God behandling forebygger selvmord.
For mammas del vil jeg hevde at svikt i behandlingen førte til at tilstanden hennes ble forverret, og selvmordskrisen forsterket.
Nrks avsløringer de siste dagene viser med sørgelig tydelighet det jeg det siste året har mistenkt: at mamma ikke var den eneste. Hun inngår i et mønster, i en skandaløs systemsvikt som ingen med makt synes å ville ta på alvor.
