- Vi var 66 på kullet. Da er det bare å begynne å telle, hvem har noe de bærer på? sier masterstudent Trond Høyvik.
Hvis Høyviks kull hadde vært representativt, ville det vært 28 av studentene som hadde minst en psykisk plage. Sju eller åtte av dem, det vil si 11 prosent, ville hatt både mange og alvorlige plager i løpet av det siste året. Da Høyvik var førsteårsstudent, ble han én av dem.
Plagene ble etter hvert så alvorlige at han sluttet å studere. Når han ser tilbake, mener han høyskolen kunne gjort mye mer.
- Det jeg savner mest, er info. Er det noen jeg kunne gått og snakket med?
Forsvant
Problemene begynte da Høyvik flyttet til Lillehammer for å studere sammen med sin daværende kjæreste. I begynnelsen var det hun som hadde psykiske problemer, men det var vanskelig ikke å bekymre seg for henne og tenke på hva som skjedde hjemme. Belastningen førte til at Høyvik fokuserte lite på studiene, og etter hvert begynte han å slite med angst. Så sluttet han å møte opp. Slik kom han seg gjennom det første semesteret, men fraværet ble for høyt og etter det fikk Høyvik ikke tatt eksamen.
- Jeg bare forsvant. Jeg opplevde aldri at det var en lærer som tok tak i meg.
Selv snakket ikke Høyvik med noen på høyskolen om hva som foregikk, men foreleserne er ofte de første som kan fange opp en student som sliter. Nå tenker han at veien ut av angsten og tilbake til studiene kunne blitt mye lettere dersom noen hadde kontaktet ham og sagt at de kunne snakket sammen, eller tilbudt hjelp til å finne profesjonell hjelp.
- Når en student slutter å møte opp, er det fort gjort at det er noe. Forelesere kan ikke være psykologer, men de kan formidle videre.
Lite informasjon
Høyviks opplevelse er ikke unik. Ifølge Shot-undersøkelsen var det bare 4 av 10 i gruppen med alvorlige og mange symptomer på psykiske plager som hadde oppsøkt hjelp for disse plagene. Blant mennene var det 70 prosent som ikke oppsøkte hjelp, og blant de yngste studentene var det 80 prosent som ikke hadde oppsøkt verken fastlege, legevakt, psykolog eller studentsamskipnadens helsetjenester.
Like viktig som å sørge for at det finnes et tilbud, er det å sørge for at studentene vet om det, ifølge Høyvik. Han tror lite informasjon er en årsak til at så få oppsøker hjelp. Erna Bragadottir er helsesjef i Studentsamskipnaden i Innlandet (Sinn) og synes det er fryktelig trist at Høyvik ikke kjente til tilbudet deres da han først trengte det.
- Shot viser at mange trenger hjelp, men at vi når fire av ti som trenger det. Det er mange som ikke vet at det finnes en samtalemulighet, bekrefter Bragadottir.
Dette kan du gjøre:
Ta kontakt med studenter som faller ut
Ta imot studenter som trenger en samtale
Spør om sosialt nettverk, gi eventuelt tips om lokale sosiale tilbud
Henvis videre til studieveileder, som kan tilrettelegge i studiehverdag
Spør om helsehjelp, og hjelp eventuelt studenten med å oppsøke samskipnaden
22. juli-hjelpen
Etter hvert fant Høyvik tilbake til studiene. Denne gangen på høgskolen på Hamar. Det var blitt høsten 2011, og hele landet var opptatt av å ta vare på dem som var rammet av terroren 22.juli. Det hjalp også Høyvik, fordi høyskolen informerte studentene om hvilke tilbud de hadde dersom noen trengte noen å snakke med, studentene fikk høre at rådgiverne fantes og når det var mulig å få kontakt med dem.
Slik fant Høyvik studentsamskipnaden og hadde flere samtaler med rådgiver og psykolog. Da han tok opp igjen studiene for fullt, visste Høyvik hva han måtte få orden på for å kunne fokusere på studiene. Og det vistes også tydelig på karakterene Høyvik fikk at hjelpen hjalp, forteller han.
Nå er han godt i gang med en mastergrad i pedagogikk på NLA Høgskolen i Bergen.
Ønsker informasjon under studiestart
Når Høyvik ser tilbake på sitt første studieår, skulle han ønske informasjonen han fikk på Hamar var en fast del av velkomsten. Høyvik forteller at da han begynte på høyskolen på Lillehammer, fikk de ferske studentene en egen forelesning med tips om hvordan de kunne bli superstudenter. Men det var ikke satt av tid til å snakke om psykisk helse eller å presentere høyskolens rådgivningstilbud.
- Bare vis at det finnes folk du kan snakke med. Det er noen som bryr seg om deg, og du er ikke alene, oppfordrer han.
Høyvik skulle også ønske høyskolene hadde vært flinkere til å invitere inn foreninger som kan informere, for eksempel Mental Helse Ungdom, som han selv er aktiv i. Han forteller også at NLA Høgskolen reklamerer mye for sine rådgivere på Facebook.
- Unik inngang
Det er ikke de emneansvarliges jobb å sørge for at studentene vet hvor de kan søke hjelp, det er det institusjonen som må ta seg av, mener Høyvik. Men i mylderet av informasjon er det ikke alltid like enkelt å komme gjennom, ifølge Bragadottir. Derfor mener hun at de ansatte i høyskolen har en unik inngang til å kunne samtale med studenter om fravær eller manglende studieprogresjon.
- Da kan ansatte ta kontakt og spørre om hvorfor de ramler ut, sier hun.
Ifølge Bragadottir varierer det veldig hvilken kompetanse de ansatte har til å ta i mot studentene. Høyvik mener at det ikke trengs så mye mer enn vanlig empati og litt tid.
Bragadottir og samskipnaden i Innlandet prøver å fylle på med litt mer. De siste årene har Sinn jobbet mer opp mot høyskolen og for at de ansatte også skal vite at det er hjelp å få. For eksempel ønsker de å delta personalmøter, i læringsmiljøutvalget og oppsøke studentenes tillitsvalgte.
Nå får de henvendelser fra alle deler av høyskolen, inkludert ansatte som kommer sammen med studentene sine.
Image-text:
I dag Trond Høyvik 28 år og i gang med en master i pedagogikk på NLA-Høgskolen. - Per dags dato har jeg det relativt greit, sier han.
Forskerforum møter Trond Høyvik på Studentsenteret i Bergen. Han mener at det han har vært gjennom kan styrke ham som framtidig pedagog. Foto Julia Loge
