Nytenkning, meningsbrytninger eller hypoteseutprøvninger er viktige ingredienser dersom psykiatrifaget fortsatt skal være dynamisk og vitalt.

Det er derfor synd at uenighetene så fort fører de meningsbærende kreftene ned i skyttergravene. Enda tristere er det at folk har en tendens til å bli værende i sine befestede posisjoner, med en utmattende stillingskrig som resultat.

Om å lære av historien

Nå har jo historien gjentatte ganger vist oss at det skal mye til å vinne en krig dersom stillingene er fastlåste. Likeledes at det kan bli vanskelig å få til konstruktive fredssamtaler dersom de stridende partene forblir i skyttergravene, og nekter å komme opp i dagslyset.

Hvis partene i psykiatrien skal lære noe av dette, så må det vel være at ingen er tjent med at dialogen uteblir, i hvert fall hvis vi skal ha noe håp om å nærme oss en felles målsetting for fremtidens psykiatri.

Seminaret til Mental Helse

Jeg benyttet «skyttergrav» som metafor da jeg nylig gjestet dagsseminaret til Mental Helse, hvor temaet var tvangsbruken i psykiatrien.

Det var mange på dette seminaret som jeg lenge har oppfattet som mine motpoler i psykiatrien, og som jeg har syntes det har vært vanskelig å føre noen meningsfulle samtaler med.

Disse menneskene har sannsynligvis oppfattet meg på samme måte, og det har i realiteten vært en uoverstigelig barriere mellom oss. Så det å sammenlikne motsetningene med det å skulle befinne seg i hver sin skyttergrav, syntes jeg egentlig var på sin plass.

Om å forlate det trygge

Skal det være mulig å snakke sammen, må begge parter våge å forlate sine forsvarsposisjoner. Dette kan imidlertid være vanskeligere enn det høres ut som, for det er ikke lett å rive seg løs fra det trygge, en tilstand som man jo ofte forbinder med likesinnede.

Nå er det som kjent mange måter å komme seg opp fra en skyttergrav på. En stor fordel er det nok hvis man unngår å komme farende opp i angrepsposisjon, med bajonetten festet til geværløpet.

Bedre da å velge en fredeligere variant, hvor det skarpladde våpenet har blitt erstattet med vennlige smil og respektfulle ytringer.

Noe av det viktigste som så vil skje, er at de meningene man har kunnet lagre i fred nede i mørket, nå løftes frem i lyset, for der å bli gjenstand for diskusjon, analyse eller kritikk.

Ikke ha urealistiske forventninger

Det er likevel viktig ikke å ha urealistiske forventninger til en slik prosess; en nødvendig forutsetning for at det i det hele tatt skal være hensiktsmessig å møtes til en meningsbrytning, er at de faglige eller ideologiske uenighetene ikke er fundamentale eller uopprettelige.

De kan ikke være hugget i sten, for å si det på enkelt norsk.

La meg gi et par eksempler: Jeg antar at mine motpoler innen norsk psykiatri ikke ville funnet det umaken verd å forlate sine bekvemme posisjoner, for å møte meg til sonderinger om muligheten for å komme frem til en felles plattform, dersom jeg ufortrødent fortsatte å gi uttrykk for rigide og ugjendrivelige oppfatninger om så vel tvangsbruk som psykosebehandling.

På samme måte som at jeg ikke ville sett noen vits i å skulle diskutere faglige spørsmål med personer som i utgangspunktet aldri har anerkjent, eller aldri vil anerkjenne, at det man kaller psykoser, er reelle og mangefasetterte symptombilder, eller at antipsykotiske medisiner i mange tilfeller vil være nødvendig å bruke for å behandle disse.

En ufravikelig betingelse for at vi begge skal bruke tid og krefter på å få til en konstruktiv dialog om fremtidens psykiatri, er derfor at vi begge kommer den andre litt i møte. La meg begynne; jeg vil herved presentere mitt utgangspunkt for en god dialog:

Ikke alle psykoser trenger medikamentell behandling

Jeg mener god psykosebehandling ofte innbefatter antipsykotiske legemidler. Dette betyr ikke at alle psykoser skal behandles medikamentelt. Jeg har møtt mennesker som åpenbart har aktive psykosesymptomer, men som likevel lever helt fint med disse.

Disse menneskene lar ikke psykosesymptomene bli overstyrende, og klarer derfor å opprettholde et greit funksjonsnivå i hverdagen. Dette gjør at de kan ivareta sin personlige hygiene, sin privatøkonomi og sitt nettverk på en tilfredsstillende måte.

For en del av disse personene kan psykosen oppleves som et positivt innslag i en ellers grå og trist hverdag.

Alle symptomene bør ikke fjernes

Selv om jeg mener bruk av antipsykotiske legemidler er en viktig del av behandlingen av de psykoser som er gjennomgripende eller sosialt invalidiserende, behøver ikke det å bety at alt av symptomer skal medisineres bort.

Det kan ofte være en fordel å få fjernet noen symptomer, for eksempel devaluerende stemmer, forfølgelsesvrangforestillinger eller vrangforestillinger om å være av kongelig ætt. Fordi:

Devaluerende stemmer i hodet som hele tiden, med stort trykk, forteller deg at du er en mislykket dritt som aller helst burde tatt ditt eget liv, kan være slitsomt å skulle forholde seg til i lengden.

Det samme kan forestillinger om å være jaktet på av dødsskvadroner, leiemordere tilhørende mafiaen, eller aliens, som ønsker å drepe deg, for så å erstatte deg med en kloning eller et duplikat.

Er du av den oppfatning at du er den ukjente broren til Kongen, og at du egentlig bør ha bolig i Slottet, kan dette faktisk føre til diverse ublide møter med henholdsvis politi og PST.

Beholde «gode» symptomer

Andre psykosesymptomer kan derimot ha en positiv valør, og vil kunne vitalisere hverdagen, og bidra til å gi livet mening.

Selvfølgelig kan det være slitsomt i lengden for deg å få et mylder av hemmelige agenter rundt deg, bare du skal ned på Joker for å kjøpe deg tobakk. Men det å være utsatt for en slik massiv overvåkning, betyr jo samtidig at du må være en meget betydningsfull person, da. Medisiner? Nei, takk!

Det er sikkert ergerlig at det kommer folk og rapper sæden din om natten, og at denne så brukes til å befrukte mengder av kvinner. Du er jo snart far til halve byen, og hvor skal dette egentlig ende? Samtidig er jo dette et tegn på at du har meget verdifulle gener, da. Medisiner? Nei, takk!

For å oppnå et resultat hvor det hovedsakelig er de vonde psykosesymptomene som behandles bort, må kanskje medikamentdosene ned. Kanskje må man også skifte over til et mindre potent legemiddel.

Riktig bruk av tvang

Jeg er av den oppfatning at tvangsbruk kan være nødvendig å benytte i visse situasjoner. Men det er hele tiden viktig å tilstrebe en riktig bruk av tvang.

Jeg mener ikke personer skal skrives ut fra psykiatriske sykehus til tvungent psykisk helsevern (TUD), hvis det ikke er klare indikasjoner på at dette er et hensiktsmessig tiltak for denne pasienten. Man bør ikke opprettholde et tvungent vern bare for sikkerhets skyld.

Mange pasienter profitterer utvilsomt på å være tilknyttet et DPS på frivillig grunnlag.

Høy voldsrisiko

Jeg tenker at etablering og opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern først og fremst skal forbeholdes pasienter som erfaringsmessig samarbeider dårlig om behandlingen, og som i psykotisk tilstand kan bli farlige for andre mennesker.

Denne pasientgruppen er det viktig å gi behandling, slik at man unngår tragedier i den ene eller andre retningen. Ofte kommer man da ikke unna bruk av tvang, herunder tvangsmedisinering.

Personer uegnet for frivillig vern

Men jeg vil også argumentere for tvungent psykisk helsevern for visse ufarlige pasienter. Jeg tenker da på dem som gang på gang slutter å innta forordnede medikamenter, og utvikler psykoser med høye symptomtrykk.

Disse personene begynner gjerne å isolere seg, samtidig som rusmisbruket eskalerer. De mister boevne, og bor snart i en svinesti. De forfaller psykisk og fysisk, betaler ikke regninger, følger ikke opp NAV-kontakten, plager naboene, eller de blamerer seg på andre måter.

Når dette er den tredje leiligheten de raserer, og alle tiltak rundt pasienten enda en gang imploderer, kan det kanskje være greit å si at nok er nok. Pasienten er som en følge av sin psykoselidelse rett og slett ikke egnet til å skulle følges opp på frivillig vern.

Generelle betraktninger

På generell basis vil jeg si at tvang kan være et hensiktsmessig tiltak når en person er så preget av psykotiske symptomer, at kognisjonen er alvorlig forstyrret, samtidig som sanseapparatet helt eller delvis er fordreiet.

I slike tilfeller er personen på grunn av sin psykiske lidelse ikke i stand til å ta vare på seg selv, eller fatte adekvate, veloverveide beslutninger, og slik jeg ser det, blir det rett og slett uetisk å snakke om å bevare pasientens autonomi.

Som helsepersonell har man da plikt til å gripe inn for å forhindre at personen, som en følge av sykdom, ødelegger livet sitt; det være sin egen helsetilstand, sine relasjoner, sin bolig og privatøkonomi, eller sitt gode navn og rykte.

La oss snakke om verdighet

Jeg kan ikke forstå at det er å ivareta en persons verdighet, å la ham gå til grunne i en forsøplet eller rasert leilighet, eller ved å la ham vandre naken omkring i nabolaget vinterstid.

Jeg kan heller ikke forstå at det er å ivareta en persons verdighet, å la ham få leve ut sine maniske impulser, når dette skremmer familien hans, ødelegger hans yrkesmessige eller sosiale relasjoner, eller setter økonomien hans over styr.

Om å forstå hva man gjør

Noen vil kanskje si at dette må en person få lov til å gjøre hvis det er personens ønske. Og det er jeg faktisk enig i, vel å merke hvis personen ikke er så preget av psykotiske eller maniske symptomer at han er i stand til å vurdere sine egne handlinger. Da skal han selvfølgelig få lov til å gjøre hva han vil, så lenge dette ikke går ut over andre mennesker.

Jeg har nå flagget mine synspunkter, som jeg håper kan være utgangspunkt for en konstruktiv debatt. Nå er det din tur!

Jeg er utrolig spent på hvilke tanker du vil dele med meg, og jeg ser frem til en spennende og klargjørende meningsbrytning.

Kjør på!