Av: Erik Falkum, professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo
Kronikken ble først publisert hos NRK Ytring.
Nær sju av ti personer med en psykotisk lidelse ønsker å jobbe. Men bare ti prosent av dem er faktisk i jobb.
I flere tiår har denne gruppa vært ekskludert fra arbeidslivet. Selv om døra til arbeidsmarkedet nå står på gløtt, er faren der for at mange av dem fortsatt vil falle utenfor.
Statsminister Erna Solberg har flere ganger understreket at vi skal ha et arbeidsliv med plass til alle, også personer med alvorlige psykiske lidelser. Psykiske lidelser står for over 20 prosent av de tapte dagsverkene i Norge. For personer under 30 år har denne formen for sykefravær økt de ti siste årene.
Dersom vi mener alvor med at flere alvorlig psykisk syke skal ut i jobb, må NAV bli mindre rigid i møte med denne gruppa. NAV gir for kortvarig bistand og har for dårlig opplæring i å hjelpe alvorlige psykisk syke ut i jobb.
Blir friskere av å jobbe
Da jeg begynte å arbeide med pasienter med psykoselidelse for rundt 15 år siden, ble mange nærmest automatisk uføretrygdet etter at diagnosen var stilt. Det var ikke sjelden at unge med førstegangspsykose fikk følgende beskjed fra behandleren: «Du er alvorlig syk, og vil aldri kunne jobbe».
Inntil for bare noen få år siden var verken behandlingsapparatet eller NAV veldig opptatt av å gi disse personene en jobb å gå til. Det står i skarp kontrast til forskningen, som viser at det å være i jobb gjør psykisk syke friskere. Arbeid kan bety færre innleggelser og lavere symptomtrykk. Det kan gi mindre angst og depresjon, økt mestring og redusert misbruk av alkohol og narkotika. En jobb fører også til bedre samhandling med behandlere og økt livskvalitet.
Nå er denne kunnskapen i ferd med å slå rot både i behandlingsapparatet og i NAV. Men likevel er det grunn til å frykte at mange personer som vil ha klar nytte av å jobbe, fortsatt vil bli stående utenfor arbeidsmarkedet. Det gjelder særlig dem som ikke mestrer alle kravene i det vanlige jobbmarkedet.
Nær halvparten ut i jobb
NAV tilbyr arbeidsrehabilitering for alvorlig psykisk syke etter den amerikanske behandlingsmodellen IPS-modellen, Individual Placement and Support.
Modellen er designet for personer med en alvorlig psykisk lidelse. Den gir individuell hjelp til å komme ut i vanlig, lønnet arbeid i bedrifter, basert på ønskene til brukerne. De får også oppfølging fra en jobbspesialist.
Det er dokumentert at IPS-modellen er mer effektiv for å få folk ut i jobb enn arbeidsmarkedsbedriftenes tradisjonelle tilnærming. De fleste studier viser at rundt halvparten av deltakerne kommer ut i jobb.
Får for kortvarig støtte
Men dersom IPS-modellen skal ha suksess, må brukerne få støtte så lenge de trenger det fra jobbspesialistene i NAV. Det får de ikke.
I den norske undersøkelsen av modellen kom 37 prosent av deltakerne ut i lønnet arbeid. Tallet er lavere enn forventet, særlig fordi et flertall av deltakerne ikke hadde en alvorlig psykisk lidelse, men angst og depresjon. Blant dem som fikk tradisjonell attføring i kontrollgruppa, fikk 27 prosent jobb.
I flere internasjonale studier har det vist seg at deltakerne mister jobben igjen etter ganske kort tid. I noen av undersøkelsene forsvant den positive effekten av IPS-modellen helt. Det skyldes trolig delvis at de ikke ble fulgt opp lenge nok.
Fordi NAV ikke følger opp mer enn noen måneder eller inntil et år, er det sannsynlig at dette også er tilfelle i Norge.
Ja, noen blir født lykkeligere enn andre. Fire personlighetstrekk er avgjørende
NAV er ikke rigget for behovene
Verken NAV eller helsetjenesten er rigget for å ivareta brukernes behov hvis de strekker seg utover noen måneder eller år.
Hvis de faller ut av jobb, kan det være fordi jobbspesialisten forsvinner ut for tidlig.
Å miste jobben kan i verste fall bidra til en ny opplevelse av nederlag og hjelpeløshet. Kanskje kan det også forverre lidelsen.
For dårlig opplæring
NAVs jobbspesialister får ikke god nok opplæring i møte med de alvorlig psykisk syke. Kursingen er for svak og inneholder ingenting om pasientenes sårbarhet. De lærer ikke noe om hallusinasjoner, vrangforestillinger, tilbaketrekning eller kognitive problemer.
I jobbspesialistenes verktøykasse finnes det dermed nokså lite, utover nærvær, optimisme og oppmuntring for brukerne. Det er ikke nok i denne sammenhengen.
Hvis de hadde hatt mer konkret kunnskap om bakgrunnen for funksjonsproblemene, ville de kunne gi mer nyttige råd når den psykisk syke arbeidstakeren strever med å konsentrere seg på jobb eller kommer i konflikt med kolleger.
Blant schizofreniforskere er det en utbredt oppfatning at IPS-modellen må utvikles videre. De peker blant annet på at utdanningen av jobbspesialistene må styrkes vesentlig. Det holder heller ikke at de skal være tilknyttet kliniske team. Det viktigste arbeidet skjer ute i bedriftene.
Tvangstrøye
Robert Drake, en av IPS-modellens opphavsmenn, besøkte nylig Norge. På amerikansk vis solgte han inn IPS-modellen uten å nevne noen av reservasjonene ovenfor. Men han uttalte at modellen kan utvikles videre, og ønsket nye initiativer velkommen.
Det ville vært fint om denne åpenheten smittet over på administratorene i Arbeids- og velferdsdirektoratet. Noen av dem har vært mest opptatt av kontroll og nitid oppfølging av IPS-modellens opprinnelige manual.
Denne manualen blir lett en tvangstrøye hvis den får status som «fasit» og blokkerer for individuell tilpasning og videre kunnskapsutvikling.
Må ta mer ansvar
I 2013 framholdt OECD at NAV må få mer helsekunnskap samtidig som arbeidsrehabilitering får større plass i psykiatrisk behandling. På den måten etableres et felles kunnskapsgrunnlag som motvirker hemmende revirtenking.
Hvis vi skal bevege oss mot et virkelig inkluderende arbeidsliv, må alle ta ansvar for at samhandlingen bedres.
Ellers er sjansen stor for at mange med alvorlig psykisk lidelse faller utenfor, nok en gang.