Et alvorlig varsko om tvangsbruk

Hva gjør vi hvis borgere med for eksempel psykiske helseproblemer, rusproblemer, psykisk utviklingshemning eller demens ikke er i stand til å ta vare på seg selv? Eller ennå mer alvorlig, hvis de er så syke at de utgjør en fare for andre?

I mange tilfeller bruker vi tvang, statens kanskje mest inngripende maktmiddel. For noen kan det bety frihetsberøvelse, tvangsmedisinering, eller elektrokonvulsiv terapi (ECT) som behandlingsformer. I andre tilfeller benyttes en langt mildere form for tvungen behandling, der forebygging og omsorg er våre viktigste virkemidler.

Bruk av både akutte tvangsmidler og tvangsbehandling kan være nødvendig og viktig. De siste åra har imidlertid pressen avslørt en rekke alvorlige svakheter med dagens system for tvang i helse- og omsorgssektoren.

I 2013 skrev for eksempel Dagbladet om «Erik» som ble lenket til senga i 28 døgn, og beskrev behandlingen som ren tortur. Noen år seinere, i 2016, avslørte VG omfattende ulovlig og udokumentert beltebruk på pasienter - flere tusen flere tilfeller enn helseminister Bent Høie var klar over.

Mangel på åpenhet, helhetlige systemer, tydelige regler og gode kontrollorganer har ført til at det i dag brukes for mye tvang mot norske pasienter. Tvangsbruken strider med Stortingets uttrykte vilje, pasienters beskyttelsesbehov og Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.