Kronikk

Blir vi syke av ensomhet?

Mange mennesker føler seg ufrivillig alene og savner nære og fortrolige de kan dele tanker og følelser med. Befolkningsundersøkelser har vist at hele 20 prosent av oss føler seg ensomme.

Blant personer med psykiske lidelser viser undersøkelser at ensomhet oppleves av opptil 80 prosent. Mangel på sosial støtte og andre mennesker å dele tanker og følelser med kan bidra til utvikling av en depressiv lidelse. På den andre siden er det også slik at det å isolere seg fra andre kan være et symptom på en depresjon. Personer med en depresjon utvikler ikke sjeldent negative tanker om at en selv ikke duger, er vanskelig å like, ikke har noen fremtid og at det er bedre for de andre at jeg ikke er sammen med dem. Ofte isolerer de seg hjemme uten å ønske kontakt med andre mennesker. Etter hvert kan det oppstå et savn etter noen å være sammen med, men dette savnet føyer seg inn i rekken av andre depressive symptomer og fører ikke til handling som kunne ha bidratt til at en føler seg mindre alene. De blir dermed sittende alene og gruble over sine egne negative tanker og sin håpløse livssituasjon. Slik grubling og ensomhet opprettholder de depressive symptomene. En ensomhet som forverrer forløpet av lidelsene og bidrar både til redusert livskvalitet og funksjon.

For personer som utvikler mer alvorlige psykiske lidelser, som schizofreni, viser mange studier at de har isolert seg fra andre før de utvikler symptomer. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at en person som blir engstelig av stemmene de hører i hodet (hallusinasjoner) eller er redd for at andre kan lese tankene deres, vil isolere seg og dermed ha vanskeligheter med å delta i sosiale aktiviteter. I tillegg vil de ofte slite med symptomer som mangel på motivasjon og lite tiltak, som er viktige hindringer for å delta i sosiale aktiviteter som jobb og utdanning.

Samtidig er det viktig å understreke at ensomhet i seg selv, som en forbigående følelse, ikke er farlig. Tvert imot er følelse av ensomhet viktig fordi den signaliserer et behov for sosial kontakt og motiverer til å oppsøke kontakt. Men for dem som opplever ensomhet over lang tid, blir det vanskeligere å oppnå kontakt fordi hjernen begynner å bli mer oppmerksom på tegn til avvisning. Den som er oppmerksom på tegn til avvisning, vil i større grad finne slike tegn og oppleve avvisning. Tillit til andre kan dermed bli svekket og forestillinger om at andre ikke er til å stole på kan styrkes. For personer med schizofreni eller annen psykisk lidelse som allerede synes det er vanskelig å stole på andre, kan ensomhet forverre tilstanden og gjøre det vanskeligere å ta imot hjelp.

Det er kjent at personer med alvorlige psykiske lidelser dør 15–20 år før personer uten slike lidelser. Det er ikke bare selvmord og ulykker dette skyldes, men i stor grad somatiske lidelser som hjerte- og karsykdommer. Når det gjelder kroppslig helse, har befolkningsbaserte studier vist at ensomhet øker risikoen for sykdom og dødelighet tilsvarende kjente kardiovaskulære sykdomsfaktorer, slik som røyking, usunt kosthold og lite mosjon. Ensomhet ser også ut til å øke sjansen for disse og andre risikofaktorer for hjerte- og karsykdom, slik som høyt blodtrykk og overvekt. Nylig viste man at ensomhet og sosial isolasjon hadde sammenheng med økt risiko for hjertesykdommer og hjerneslag. Å ta tak i ensomheten som mange med psykiske lidelser opplever, vil kunne bidra til bedre fysisk helse og lavere dødelighet.

Sammenhengen mellom sykdom og ensomhet er kjent. Men mekanismene som forklarer dette forholdet er ukjent. Intuitivt er det vanskelig å skille årsak og virkning: hva kom først – høna eller egget? Er det slik at ensomhet fører til sykdom eller er det slik at personer med sykdom er mer utsatt for å bli ensomme? Ensomhet kan både være en av flere årsaker til og en konsekvens av fysiske og psykiske lidelser. Eller kanskje er det en «missing link» som forklarer sammenhengen mellom ensomhet og sykdom? Ny forskning tyder på at visse genvarianter øker risikoen for både ensomhet, psykiske lidelser og hjerte- og karsykdom. Medfødt sårbarhet kan dermed være en «missing link». Det betyr ikke at personer med slik sårbarhet nødvendigvis vil utvikle sykdom og følelse av ensomhet, men vil i kombinasjon med andre faktorer (stress, traumer, personlighet, levevaner og så videre) øker sannsynligheten.

Hjernen vår spiller en sentral rolle her ved at den styrer vår reaksjon på stress og traumer. I tillegg er mye av vår personlighet og livsstil kontrollert av hjernen. Hvordan hjernen reagerer på miljøet vil igjen avhenge av medfødt sårbarhet. For eksempel har noen en medfødt sårbarhet for å bli avhengig av røyking (miljøfaktor). Avhengighet og annen adferd kommer fra hjernesignaler. En avhengighetsadferd i form av røyking fører til økt risiko for lungekreft. Ved å redusere tilgjengelighet av sigaretter vil en mulig medfødt risiko for å bli storrøyker ha mindre betydning. Vi kan også se for oss tilsvarende sammenhenger mellom ensomhet, psykisk helse og hjerte-kar sykdom. Ved å sørge for gode sosiale støttestrukturer vil en mulig genetisk sårbarhet for ensomhet ha mindre sjanse for å komme til uttrykk. Det er nå flere studier som prøver å forstå skjæringspunktet mellom kropp og sjel, og hvordan disse spiller sammen.

Det er i dag kjent at ensomhet er like farlig for folkehelsa som røyking. I det moderne samfunnet har vi mistet en del sosiale støttestrukturer som er viktig både for sannsynlige årsaker og forløp av psykiske lidelser. Vi er blitt rikere og mer effektive – men vi har også fått et samfunn hvor den sosiale støtten er blitt mindre. Det moderne mennesket skal være selvstendig og uavhengig av andre. Kanskje har moderniseringen av samfunnet og fokuset på enkeltindividet bidratt til at vi undervurderer at vi trenger andre.

Sosial støtte er viktig i forebygging og behandling av mange av våre sykdommer. Spesielt er det kanskje viktig for de psykiske lidelsene. I en nylig publisert studie fant man at dårlig sosial støtte hadde en negativ effekt på forløpet av psykiske lidelser. De fleste psykiske lidelser kan få et bedre forløp ved at personen som er rammet blir mer sosialt inkludert. Sosiale forhold har alltid vært ansett som viktige bidragende faktorer for menneskers helse. Dette bidraget er ikke mindre viktig etter at vi fikk internett, sosiale medier og smarttelefoner.

Jan Ivar Røssberg

Professor og overlege i psykiatri, Universitetet i Oslo

Linn Rødevand

Stipendiat, Universitetet i Oslo

Ole A. Andreassen

Professor og overlege i psykiatri, Universitetet i Oslo

Mer fra Kronikk