Fra Tour de France til ME

Det hele startet med en influensa et par uker før jul, etterfulgt av fordervet svineribbe på julaften. Infeksjonen utviklet seg til ME. Julegaven det året ble altså av det harde slaget.

I løpet av få uker klarte jeg knapt å løfte et vannglass. Å stå oppreist var vanskelig, og jeg klarte ikke å plusse fem med sju.

Om noen fortsatt skulle være i tvil: ME er en invalidiserende sykdom som får Tour de France til å fremstå som barneritt.

Som tidligere proffsyklist på landslaget gjennom femten år vet jeg hva jeg snakker om. Jeg har syklet Grande Boucle Féminine (Tour de France for kvinner) med seier, og Giro d'Italia Femminile med klatretrøye. Jeg har flere NM-gull, og har deltatt i en rekke OL og VM.

Kunnskapsløshet og arroganse

Nå jobber jeg som psykolog, og møter ME-pasienter i arbeidshverdagen. Historiene som blir fortalt er skremmende. Alvorlig syke pasienter blir mistrodd, feilbehandlet og sendt hjem på eget ansvar fra sykehus og i kommuner. Så sendes de inn i psykisk helsevern for terapi, slik at de skal bli friske.

Faktum er at man i mange tilfeller kan påvise ME gjennom blodprøver, og bruke målingene for å regulere eget aktivitetsnivå for å bli friskere. Dessverre finnes det flere leger og helsepersonell som med sin kunnskapsløshet gjør ME-pasienter sykere. Selv ga jeg opp helsevesenet, og begynte å forske på meg selv.

Umulig uten toppidretten

Det tok meg mer enn seks år å bli frisk, og det hadde ikke vært mulig uten kunnskap fra toppidretten.

Gjennom blodprøver kan man måle laktat, altså melkesyreproduksjon. Alle som har trent hardt har opplevd at kroppen sier stopp fordi det blir for lite oksygen, og for mye melkesyre, i cellene. Du kollapser om du fortsetter å presse deg.

Som proffsyklist trente jeg over tusen timer i året, og ofte tretti timer i uka. I ei beinhard treningsuke er det sjelden at man måler melkesyreverdier over fire i mer enn noen minutter av gangen.

Ekstrem belastning

Da jeg brått ble ME-syk startet jeg å måle melkesyre på samme måte som da jeg var syklist. Jeg ble skrekkslagen over hva jeg fant. Melkesyremålingene kunne i timevis ligge over fire. Hver eneste dag.

Etter å ha gjort enkle dagligdagse ting som å gå i trapper kunne jeg få verdier som var så høye at måleren ikke klarte å fange de opp, fordi den slutter på verdien 25.

Det er vanskelig å beskrive de uutholdelige smertene i kroppen, men sammenligningen med toppidrett kan hjelpe.

Tour de ME

Se for deg at du deltar i Tour de France. Du sykler omtrent fire timer hver dag, noe som blir 28 timer på ei uke. I det meste av denne tiden kan du ikke ha melkesyreverdier over fire, ellers kommer du deg ikke fremover. Ved sprint eller når det rykkes i fjellene kommer man over grensen, men sjeldent i mer enn én time per dag. Det blir maksimalt sju timer per uke.

Til sammenligning kunne jeg som ME-syk ha en melkesyremåling over fire i mer enn 70 timer per uke. Med andre ord lå jeg over smertegrenser ti ganger så lenge som en syklist i Tour de France. Tro meg, det opplevdes også slik.

Jeg klarte så vidt å gå fremover. Da jeg hentet barna mine på skolen lo klassekameratene av meg, fordi jeg gikk så rart. Jeg klarte knapt å flytte det ene beinet foran det andre. Dette var bein som tidligere sloss om seire mot verdens beste syklister.

Trenger folkeopplysning

Se nå for deg at du lever med ME. Det varer ikke i tre uker som Tour de France, men i årevis. Du vet ikke engang om det noensinne skal slutte.

Veien er heller ikke fylt med folk som heier på deg. Tvert imot. Du møter mistro fra helsepersonell, og dårlige rådgiving. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt ting som «ta deg sammen», eller «tren hardere».

Én ting er i alle fall sikkert: Jeg har aldri trengt min mentale styrke mer enn i møte med ME. For å holde ut smerten og lidelsene. Men ikke minst for å holde på håpet, i en verden som mangler kunnskap og lydhørhet.

For Tour de France er et barneritt sammenlignet med å leve med ME. Tro meg, for jeg har prøvd begge deler.