Av Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen, styreleder i Hvite Ørn Norge, bruker- og interesseorganisasjon for psykisk helse
Hovedårsaken til tvangsbruken i psykisk helsevern er skjevhet i definisjonsmakt. De mest misforståtte pasientene er de som blir ansett som psykotiske.
Utviklingen går i en stygg retning, og psykosebegrepet blir utvidet til å favne langt bredere enn hva som er hensiktsmessig i behandlingsøyemed. Et psykosebegrep benyttes ofte til å rettferdiggjøre behandling med tvang.
Under her kan du lese Heggens innlegg som Tordenhjerte Sørensen tordner mot:
Aldri før har det blitt benyttet mer tvang i norsk psykiatri enn i dag
Tvangsbruken i psykisk helsevern er et ideologisk anliggende, og ikke forankret i vitenskap. Derfor er det et stort behov for at brukerorganisasjoner i langt større grad får gjennomslag for sine krav innenfor psykisk helsevern enn i noen annen del av helsevesenet.
Når fagfeltet ikke anerkjenner brukerorganisasjonenes kompetanse, og heller er trofast mot sitt eget vedtatte menneskesyn, resulterer dette i konflikt. De som sitter med all makt, vinner også kampen om definisjonsmakten ved å undertrykke det de ikke forstår, eller ikke ønsker å forstå, med hensyn til tvang.
I 2010 sendte Helse- og omsorgsdepartementet ut en strategi for redusert og riktig bruk av tvang i de psykiske helsetjenestene. Et av minstekravene i strategien var at det skulle tilbys medikamentfrie behandlingsforløp som tiltak for å redusere bruken av tvang. Dette kravet ble ikke fulgt opp.
På denne måten ville ikke lovendringen kommet som troll ut av eske slik det ser ut til at mange psykiatere selv la opp til
Da tok brukerorganisasjonene affære. Vi etablerte «Fellesaksjonen for medisinfri behandling i psykisk helsevern». Til tross for sterkt påtrykk på alle plan ville ikke fagansvarlige i helseforetakene følge opp minstekravet om medikamentfrie behandlingsforløp. I stedet opplevde vi at flere sentrale fagfolk gikk ut i media og motarbeidet pålegget. Sånn sett er det jo ikke noe å si på at bruken av tvang ikke går ned når fagfeltet ikke iverksetter tiltakene og heller motarbeider dem.
Langtidspsykiatrien avvikles - hvem skal ta seg av pasientene som trenger tid?
Jeg blir arg når jeg nå leser at psykiater Fred Heggen går ut og forsøker å bagatellisere tvangsbruken. Heggens vinkling på lovendringen som trådte i kraft 1. september 2017 er at den er et feilgrep som virker mot sin hensikt. Dette er en helt feil fremstilling. Det som derimot er riktig, er at fagfeltet gjorde aldri jobben sin i forkant av lovendringen.
Som følge av lovendringen måtte en rekke pasienter som var sterke motstandere av den medisineringen de var påtvunget slippes fri fra fra tvangsmedisinering.
I god tid før dette burde disse pasientene fått hjelp til gradvis nedtrapping og annen alternativ hjelp. Det var jo tilrettelagt for dette mange steder etter oppstarten av medikamentfrie tilbud 1. januar 2017. På denne måten ville ikke lovendringen kommet som troll ut av eske slik det ser ut til at mange psykiatere selv la opp til.
Min kritikk gjelder alle nivåer i helsevesenet, fra Helse- og omsorgsdepartementet til helseforetakene. Ingen nivåer følger kravene for å tilfredsstille modellen for kunnskapsbasert praksis. Reell brukermedvirkning er fraværende. Her svikter det i alle ledd.
Helsedirektoratet har heller ikke fulgt opp dette. De har kun lagt frem en tolkning av lovendringen uten noen som helst plan for hvordan utfordringene som følge av dette skal håndteres i praksis. Ledelsen i helseforetakene visste vel knapt om hva lovendringen krevde av tiltak? Uansett årsak, og hva som er meg bekjent, ble ingen av de nødvendige forberedelsene og endringene iverksatt. Hva kan vi forvente av resultater da?
Morens utlevering av Greta Thunbergs mange kamper
Brukerorganisasjonene og brukerrepresentantene i psykisk helsevern har dessverre ikke blitt tatt med godt nok i denne prosessen.
Nå er det på tide at fagansvarlige i alle ledd gjør jobben sin, tar med relevant brukerkompetanse og iverksetter alle de endringene som er påkrevet. Hvis ikke fagfeltet selv makter å gjøre dette, må det hentes inn annen kompetanse som kan overta ledelsen slik at tvangen reduseres til et anstendig nivå.
Jeg ber Fred Heggen og hans kolleger om å ta et reelt ansvar, slutte med bortforklaringer, slutte med å legge skylden for at ting går galt over på alt annet og andre.
Tvang sikrer ikke god behandling, heller tvert om. Tvang opprettholder et særdeles undertrykkende og primitivt behandlingsregime som vi vil komme til livs.
