Da FNs generalforsamling i 1996 vedtok at 16. november skulle være den internasjonale toleransedagen var de svært forutseende.

Intoleransen i forhold til andre mennesker har økt de senere årene. Spesielt i sosiale medier og i det offentlige rom. Vi er vitne til en situasjon der det er aksept for å snakke nedlatende om andre i sosiale medier uten at det får noen konsekvenser. Det er svært alvorlig i et demokratisk samfunn.

Det har blitt aksept for at hat kan uttrykkes fysisk og psykisk i møte med andre. Vi har hatt flere eksempler på dette i de nordiske landene de seneste årene. Ett er skytingen som krevde menneskeliv i Malmö i helgen. Men vi har også sett hatytringer i Norge gjennom terrorhandlingen mot en moské.

Dar FN valgte 16. november som den internasjonale toleransedagen, var det for å fokusere på toleranse, menneskerettigheter og grunnleggende menneskelige friheter. Alle medlemsland ble oppfordret til å fremme toleranse, både i møte med skoleelever og landets innbyggere.

Opprettelsen av den internasjonal toleransedagen kom året etter FNs år for toleranse i 1995, vedtatt av FNs generalforsamling i 1993 etter initiativ fra FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO).

I 2016 ble FN-kampanjen TOGETHER iverksatt av medlemsland i FN i samarbeid med aktører innen privat sektor og sivilsamfunnet, men ikke minst engasjerte mennesker. TOGETHER-kampanjen ønsket å endre den negative fremstillingen av migranter og heller bidra til å styrke de sosiale båndene mellom migrantene og lokalsamfunnet i mottagerlandene.

Kampanjen ønsket å vektlegge respekt, trygghet og verdighet for flyktninger og migranter, med et mål om å motvirke veksten av fremmedfrykt og diskriminering.

Vi glemmer ofte Verdenserklæringen om menneskerettigheter og spesielt artikkel 2 som uttrykker følgende:

Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f.eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende eller på annen måte har begrenset suverenitet.

Arnulf Øverland sa det enda klarere:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Hat og intoleranse har blitt en del av den norske hverdagen. Men ønsker vi å ha det slik? Jeg tror de fleste vil svare nei til det. Men det hjelper lite å være mot noe. Vi må aktivt gjøre noe. Derfor bør vi bekjempe intoleranse:

■ Gjennom lovgivning: enhver stat har plikt til å følge menneskerettighetslovene, samt forby hatkriminalitet og diskriminering av minoriteter.

■ Gjennom utdanning: intoleranse er ofte et resultat av uvitenhet og frykt for det ukjente. Barn må lære om toleranse og menneskerettigheter.

■ Gjennom tilgang til informasjon: en fri presse og mangfold av meninger er viktig for å bekjempe de som sprer intoleranse i det offentlige rom.

■ Gjennom personlig refleksjon: alle har et ansvar for å ikke spre intoleranse.

■ Gjennom å finne lokale løsninger: selv om verden blir mer og mer global, finnes løsningene på lokalt nivå og hos enkeltindividet. Vi er alle en del av løsningen.